Takk (♥)

Takk for meg

Jeg har tenkt en stund og bestemt meg for at det er på tidet å avslutte dette kapittelet i livet mitt og dermed også legge denne Eirin bak meg. Jeg har endelig fått medisiner som funker, og jeg er på vei mot en lysere hverdag. Men jeg er også på vei mot en ny meg. En friskere meg. Så å avslutte denne bloggen er den beslutningen som føles mest riktig å ta. Tusen hjertelig takk for all støtten gjennom de årene jeg har blogget, både på dette domenet og de forrige (♥). Det har betydd utrolig mye for meg og hjulpet meg gjennom mange tunge år! Tusen tusen takk!

Takk for meg og jeg ønsker alle dere som har vært innom masse lykke til videre!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    23.03.2015 - 20:04 - Personlig
    1

Ordløs

Hei... Unnskyld for at jeg plutselig forsvant og at jeg har vært borte så lenge uten forklaring. Jeg er her fremdeles, og det går bra... jeg har bare for mye med meg selv til å klare å prioritere blogg... og inspirasjonen og kreativiteten til å redigere bilder er helt vekk. Jeg har mange ganger åpnet bilder for å redigere dem, men jeg kommer ikke noe lenger. Jeg trodde ikke egentlig noen ville legge merke til at jeg forsvant, men nå har noen begynt å sende meldinger for å spørre om det går bra, så det minste jeg kan gjøre er å gi lyd fra meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å være så veldig aktiv fremover, men hvem vet... ting kan endre seg. Det nærmer seg jul, og selv om jeg her har gitt uttrykk for at dette er noe jeg virkelig gleder meg til, er sannheten at jeg gruer meg noe helt sinnsykt. I høst så ting ut til å bedre seg og jeg begynte å tro på at denne julen ville bli bra, og den kan fremdeles bli det (mirakler kan skje)... men akkurat nå er alt bare så altfor vanskelig og jeg er lenger nede enn jeg har vært på lenge. Unnskyld for at jeg ikke har sagt noe og for at jeg har vært borte så lenge, det var virkelig ikke meningen å bekymre noen. Håper det går bra med dere alle sammen, dere er virkelig fantastiske (♥).

    EIRINHS © 2012 - 2015
    17.11.2014 - 16:40 - Personlig
    3

You will always have a place in our hearts

I dag har vi mistet en venn. Vi har mistet en fantastisk jente. Det at verden var så slem mot deg er ikke rettferdig, og det er vondt at du er borte nå. Jeg håper du har funnet ro der du er nå, for du fortjente så mye mer enn dette (♥). Du vil alltid ha en plass i hjertene våre, og vi vil aldri glemme deg. Hvil i fred vakre Karianne (♥).

    EIRINHS © 2012 - 2015
    03.11.2014 - 16:21 - Personlig
    4

Syteinnlegg

Været fortsetter å matche sjelen min. Det regner, og regner, og regner. Alt er vanskelig og tungt for tiden, og motivasjonen er helt på bånn. Jeg har så lite krefter igjen at det er flaut, og eneste måten jeg kommer meg greit gjennom døgnet på er ved å sove om dagen og være våken om natten... for overspisingssuget henger over meg som en tykk, tykk tåke og benytter hver minste lille anledning til å ødelegge. Jeg har prøvd å snu døgnet tilbake... men det går ikke så bra. Jeg er ikke egentlig så veldig motivert heller, for det går som sagt bare dårlig når jeg er våken på dagen. Før kunne jeg være våken i opptil 50 timer i strekk, og halvannet døgn var ikke noe problem i det hele tatt... men nå er jeg for sliten, så forsøket mitt på å ikke sove i dag gikk rett vest. Hele natten gikk med til strikking og serier. Jeg strikker stramt, så hendene mine er skikkelig vonde. Det var en vond natt psykisk også, men det hjalp å ha noe å holde på med. Jeg tror forhåpentligvis jeg er sliten nok nå til å få sove i natt, selv om jeg er usikker på om jeg vil. Jeg orker virkelig ikke at det går dårlig i morgen. Jeg har aldri vært så sliten som jeg er nå noen gang, og jeg trenger desperat at det går bra, så jeg kan komme meg på beina igjen. Ikke det at å snu døgnet er noen løsning, jeg ser jo det, men jeg er for sliten til å tenke smart... og jeg har prøvd alt annet jeg kan komme på. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg tror de fleste, inkludert meg, begynner å gi opp nå.

Jeg hater meg selv så sinnsykt mye. Når skal dette marerittet ta slutt?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    22.10.2014 - 21:45 - Personlig
    1

8. OKTOBER

GRATULERER MED DAGEN TIL VERDENS BESTE SØSTER!!! Love you! Her er et hjerte som om du skviser vil berte: (♥)

Du betyr mer for meg enn noe annet i hele universet, og det vil aldri endre seg (♥). Jeg hadde egentlig tenkt å poste google translate sangene våre, men jeg finner dem ikke... og jeg fikk ikke til å lage en ny, men her er en trøstepresang-sang jeg håper du liker:

    EIRINHS © 2012 - 2015
    08.10.2014 - 17:08 - Personlig
    1

Hvil i fred (♥)

    EIRINHS © 2012 - 2015
    05.10.2014 - 23:07 - Personlig
    1

Jeg tror jeg er sint

Jeg tror jeg er sint. Jeg tror jeg nettopp innså det, at det er raseri jeg kjenner. Det bobler og spruter og gjør meg gal. Hvorfor skal alle andre klare ting og ikke jeg når jeg prøver så fuckings hardt (unnskyld språket)!? Jeg tenker veldig mye for tiden, og jeg tror jeg begynner å ramle fra hverandre. Det er mange grunner til at jeg er sint. Mange dumme grunner. Mest sint er jeg kanskje på de som klarer skolen, være med venner, gå tur, gjøre ting osv. Så er jeg sint på meg selv for at jeg kan være så egoistisk at jeg blir sint for at andre klarer ting bare fordi jeg ikke gjør det, og at jeg lar det raseriet gå utover dem. Det er ingen medisinske grunner for at jeg ikke skal klare mye av det jeg ikke klarer, og det er også en grunn til at jeg er sint. Jeg har ikke sterk nok depresjon, angst, spiseforstyrrelse eller noe til at det skal påvirke livet mitt så mye som det gjør. Likevel gjør det det. Jeg klarer ikke fungere fordi forholdet jeg har til meg selv og kroppen min er så vanskelig. I mitt hodet burde ikke det være en grunn. Selvfølgelig gjør det meg også sint. De siste to ukene har angsten vært veldig mye værre, noe jeg også blir sint over. Ja, psykdommen i seg selv gjør meg sint. Sint fordi den ødelegger så mye. Og alt sinnet gir meg dårlig samvittighet. Kanskje mest over at det går utover andre.

Over til angsten: Jeg vet faktisk ikke om jeg har hatt så sterk angst som nå på noe tidspunkt. Nå er det ikke bare den vanlige angsten, men panikk-angst også. Jeg prøvde å gå tur for noen dager siden, men det gikk dårlig og jeg kom bare noen hundre meter før jeg måtte snu. Jeg var så redd at jeg ikke fikk puste, og jeg klarte ikke annet enn å skynde meg hjem, låse døren bak meg og synke gråtende sammen i gangen. En av de første tankene mine var å hoppe ned fra gangbroen over motorveien, fordi da ville angsten stoppe. Da jeg fortalte psykologen at jeg var redd for at jeg jeg hadde hoppet på ordentlig, sa han at selv om man tror man mister kontrollen når man har angst, så gjør man ikke det. Konklusjon: Jeg trengte ikke være redd for at jeg skulle finne på å hoppe på ordentlig.

Jeg har litt angst nå; mens jeg sitter og skriver dette. Hele meg skjelver og hendene og føttene mine er stive. Jeg har angst fordi jeg er så redd for å såre folk, fordi jeg føler jeg burde gjøre noe fornuftig og fordi jeg sier så mye dumt til de jeg er glad i. Mest av alt vil jeg hjelpe andre, også fordi det også hjelper meg å føle at jeg gjør noe godt for noen som trenger det. Men som regel ender jeg opp med å såre de rundt meg istedet. Jeg tror mange av de rundt meg har opplevd mye av det i det siste, og jeg beklager så mye, både til familie og venner. Jeg er også 100% sikker på at alt jeg sier plager andre og jeg beklager meg oftere og oftere underveis i samtaler, noe som sikkert bare plager dem enda mer.

Tror jeg skal avslutte innlegget nå før det blir for langt.
Hade, eller noe.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    26.09.2014 - 20:25 - Personlig
    0

"Autumn is a second spring when every leaf is a flower."

Jeg er redd for å være åpen. Jeg føler jeg burde ha klart å bli frisk etter 4 år og jeg skammer meg over å ikke ha kommet noen vei. Jeg er livredd for å miste de rundt meg og å aldri finne den rette. Jeg er redd for å bli gitt opp eller at noen skal tenke jeg kun er syk for å få oppmerksomhet. Mest av alt er jeg redd for at jeg aldri blir frisk. Jeg er 18 år. Jeg har ikke fullført et eneste år på vgs, jeg har ingen jobb, jeg klarer nesten ikke være sammen med folk eller steder det er folk og det meste er rett og slett rot. Alt dette jobber jeg med hver eneste dag, og jeg håper hver eneste gang jeg får en opptur at livet jeg ønsker er rett rundt hjørnet... men det tar tid, så skrekkelig lang tid... To skritt frem, tre tilbake, to skritt frem, ett tilbake, tre skritt frem, to tilbake... Jeg vil så gjerne klare alt på en gang - bli frisk på 1-2-3! Jeg begynner å innse at det ikke er så lett som det, at jeg må være tålmodig og ta tiden til hjelp. De gangene jeg presser meg selv for hardt ender jeg opp med å falle, og hver gang jeg faller faller jeg hardere enn sist. Jeg vet jeg egentlig burde dele mer, og fortelle mer hvordan det går. Jeg var så åpen før og så plutselig ble alt så skummelt, og jeg ble stille. Det har blitt sånn at folk har begynt å spørre Silje hvordan det går med meg, men hvordan skal hun svare på det? Hva kan hun si? Hvordan går det egentlig? Det hadde vært lettere om jeg hadde sagt alt selv... Om jeg hadde vært åpen hele veien. Jeg er ikke farlig, jeg har bare en vanskelig periode, slik som så utrolig mange andre har. Jeg tenker ikke at andre som har det vanskelig er oppmerksomhetssyke, plagsomme eller skumle, så hvorfor føler jeg at jeg er det selv? Det gjør meg usikker. Jeg vil ikke være en hun som bare er en plage. Men jeg vil kunne dele min vei og mine erfaringer. Jeg vil vise at det går både opp og ned på veien mot å bli frisk, og at det tar tid, men at man kommer dit en dag så lenge man aldri slutter å kjempe. Bloggen og foto betyr veldig mye for meg, og har alltid gjort det. Det ville vært så trist å miste det fordi jeg er for redd til å åpne meg. Det ville vært trist å miste det eneste jeg føler jeg får til i hvertfall litt, og alt det fine det har gitt meg... når jeg vet at det er nettopp de tingene jeg må holde fast i for å bli frisk. For jeg vet at jeg vil bli frisk, og jeg skal kjempe til den dagen kommer, uansett hvor lang tid det tar.

Synes dere jeg burde begynne å dele mer?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    23.09.2014 - 19:55 - Personlig
    6

"The eye sees only what the mind is prepared to comprehend."

 
Jeg håper jeg snart klarer å ta sevportrett og mere kreative bilder igjen... Jeg savner det.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    03.09.2014 - 19:17 - Personlig
    0

Blobb blobb

Jeg er fullstending

...

Og det suger.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    29.08.2014 - 17:41 - Personlig
    1

18

Nå er jeg er 18.

Jeg er voksen.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    02.08.2014 - 23:47 - Personlig
    6

Litt fri, litt fanget


En grå regnværsdag tidlig i juni.

Jeg klarer ikke slutte å skjelve, jeg klarer ikke sove, jeg klarer ikke stenge tankene ute og jeg klarer ikke slappe av.
Jeg har trappet ned medisinene mine. Depresjonen og angsten er mye sterkere nå, men overspisingen har roet seg.
Det er verdt det om det betyr pause fra overspisingen.
Alt er bedre enn overspisingen.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    17.07.2014 - 00:15 - Personlig
    3

Jeg vet ikke lenger

Jeg gruer meg til i morgen - jeg gruer meg til ukene fremover. I morgen er det over på en annen avdeling på grunn av sommerferien. Vi er omtrent de samme, men mye blir likevel helt annerledes. Det blir skummelt, vanskelig og passer veldig dårlig akkurat nå. På torsdag skal vi ha et møte for å snakke om hva som skjer fremover og sånt. Vi skal snakke om skole blant annet. Jeg tør ikke lenger glede meg eller håpe på at det går. Det er under (?) to måneder til skolestart og jeg er lenger fra å klare det nå enn det jeg var for seks uker siden. Jeg klarer ikke se hvordan det skal være realistisk at ting skal bli så mye bedre i løpet av de to månedene. Kanskje jeg må forberede meg på å håndtere at det ikke går i år heller. Tredje gangen jeg prøver å starte på vg1 og tredje gangen jeg mislykkes. Det er i tillegg ekstra vanskelig i år fordi Silje skal også starte på vg1. Så jeg ender opp med 98'erne, noe som er kjempeflaut og vanskelig i og med at jeg er 96'er. Det er overhode ikke noe galt med 98'ere altså! Det er bare det at det er lettere å henge ett år etter enn to, om dere skjønner? Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg har mislyktes to ganger. Det er jo på grunn av sykdommen at det er sånn, men jeg klarer ikke se på det som en god nok grunn. Det er vanskelig for andre å forstå den grunnen også. Det er vanskelig for mange å forstå sykdom som ikke synes og at noe som ikke kan synes varer så lenge uten at man har klart å "ta seg sammen" eller "slutte å bry seg". Jeg begynner også å miste troen på at jeg noen gang skal bli bra. Jeg har alltid fått beskjed om at ting ordner seg til slutt, men at man trenger en skikkelig nedtur før det kan gå oppover igjen. Det er ikke min erfaring. Min erfaring er at jeg får en skikkelig nedtur, som betyr masse overspising som igjen betyr at ting bare blir enda vanskeligere. Jeg har fått beskjed om at overspisingen bare er et midlertidig problem og at det er det andre vi hovedsaklig må jobbe med... Men det fungerer ikke sånn. Det er overspisingen som er problemet. Jo mer jeg overspiser, jo værre har jeg det. De periodene jeg klarer å gjøre noe er de periodene jeg har bare litt eller ingen overspisingsepisoder. Det henger sammen, veldig sammen. Det er bare jeg som kan komme meg ut av overspisingen, så da betyr vel det at det er bare jeg som kan bli frisk og at hjelp utenifra ikke kommer til å gjøre noen forskjell? Alt er så forvirrende og jeg vet ingen ting lenger. Jeg har prøvd alt og jeg begynner å miste motet og motivasjonen. Kanskje om jeg holder ut litt til at ting snur? Jeg har jo ikke andre valg akkurat, så det er vel det jeg må gjøre... Vente og håpe på det beste.

Haha, det er egentlig ganske ironisk. Jeg vil ikke at noen skal vite værken at jeg sliter med overspising, er i den situasjonen jeg er i eller henger så langt etter på skolen... Men likevel skriver jeg om det på bloggen der i teorien alle kan lese om det. Men det føles mindre farlig, og jeg trenger virkelig muligheten til å slippe å holde alt inni meg. Det er lettere å skrive enn å fortelle face to face... Det kjenner vel de fleste seg igjen i. Jeg håper bare ikke at jeg møter på noen som har lest bloggen min og dømmer meg på grunn av den. Jeg har heldigvis aldri opplevd det ennå.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    22.06.2014 - 21:15 - Personlig
    2

Tanker, kontroll, kaos og følelser

Jeg gjør så godt jeg kan, jeg prøver virkelig. Likevel føler jeg at jeg har oppnådd flere dårlige utviklinger enn gode. Ja, jeg har klart å dra på kino, men jeg inrømmer at jeg skjekket antall biletter som ble bestilt og passet på at vi ikke ble flere en max tjue stykker i salen. Jeg har også klart å dra på butikken flere ganger, men etter den uken som har vært er jeg ikke sikker på hvor realistisk flere turer ut i offentligheten er den uken som kommer. Kino er lettere fordi da sitter jeg i en mørk sal og ingen ser meg, så jeg håper jeg klarer det både med pappa og med hun ene ansatte fra 'der oppe'.  De negative utviklingene trenger dere ikke vite hva er. Ingen trenger å vite det.

Alt som har hatt med mat å gjøre gikk rett til helvete den uken som var. Syv dager på rad har jeg overspist. Overspising har konsekvenser jeg sliter veldig med å takle, som vektoppgang, konstant altfor-mett-følelse og oppblåsthet. I tillegg skammer jeg meg over hvor svak jeg er som ikke klarte å stoppe før suget gikk over av seg selv, altså etter syv dager. Jeg ber om å få slippe slippe overspisingsepisoder denne uken. Jeg vet ikke hvor mye mere jeg klarer å håndtere akkurat nå. Å være i behandling er krevende nok som det er, og tar det jeg har av energi. Mennesker over alt, nytt sted, nye rutiner, ny mat, nye ting å forholde seg til. Jeg takler ikke å ikke ha kontroll over en eneste ting. Jeg trenger å ha kontroll over noe, alt inne i hodet mitt er bare en eneste stor floke. Jeg er ubehagelig lei meg hele tiden; så lei meg at det gjør vondt i brystet og helt inn i margen. Jeg klarer ikke forstå hvorfor. Jeg vet at tankene presser meg ned, men jeg vet ikke hvilke tanker det er. De har viklet seg inn i hverandre og gir ikke lenger mening. Jeg trenger at ting går min vei, i hvertfall til jeg har litt bedre kontroll over situasjonen. Fremover skjer det ting som avhenger av formen min. Spesielt overspisingen ødelegger. Det er så vanskelig å gjøre ting når man føler seg så fæl. Etter en uke har vektoppgangen begynt å bli synlig, og det er så utrolig vanskelig. Hatet til kroppen min er stort nok når jeg ikke overspiser. Hatet jeg føler etter denne uken dreper meg.

Jeg håper det blir lettere å finne roen og slappe av 'der oppe' nå som jeg har fått fargeblyanter og tilbudet om å bake når som helst. Tegning, turer og baking er ting som er behagelig og deilig å holde på med. Å høre på musikk hjelper også litt. Behagelige lyder generelt, hovedsaklig instrumental musikk (soundtracks fra filmer) og snakking (som i filmer) distraherer tankene og holder dem litt på avstand en stund. Lenge nok til at jeg får pustet ut.

Jeg ønsker meg en fremtid. Jeg hadde gitt opp og var sikker på at det aldri kom til å skje. Ting snur. En dag våkner man og har fått nok. En dag våkner man og er klar til å kjempe. En dag våkner man og innser at det er mulig å ha et bedre liv. Det er mulig å ha en fremtid. Jeg er redd. Jeg har glemt hvordan det er å leve.

Jeg velger å holde fast på troen om at det er verdt å bli frisk, og hvor mye har jeg egentlig å tape på å prøve?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    18.05.2014 - 23:37 - Personlig
    5

Det store skrittet

Kjapp oppdatering: På tirsdag møtte jeg opp på behandlingsstedet 08.30, livredd og nervøs. Jeg fikk se rommet mitt før en hyggelig jente (ansatt) tok meg med på en liten tur. Klokken 10 skulle jeg møte psykologen, men vi ble litt sene på grunn av turen, haha. Det gikk bra hos psykologen da. Etterpå var det en legeundersøkelse som kom litt (les: veldig) uforberedt på, og det endte opp med at det ble en del ting jeg ikke klarte å gjennomføre. Jeg tror jeg var ferdig med programmet som var satt opp etter det og jeg spiste lunsj med en annen av de ansatte. Jeg var veldig usikker på forhånd om jeg kom til å klare å spise der, i og med at å spise med fremmede og i offentlighet er noe jeg har litt angst for; men jeg klarte det! Jeg var en stund på hobbyrommet og etter hvert ble vi både to, tre og til og med fire. Alle var utrolig hyggelige, og jeg velger å annse dem som venner selv om de sikkert ikke tenker det samme. Herregud så mange jeg møtte. Har ingen kontroll på hvem som er hvem, hahaha. Jeg tror jeg tilbrakte ganske mange timer på hobbyrommet til sammen. I ettertid har jeg funnet ut at det sannsynligvis var fordi de helst ville ha litt kontroll på hvor jeg var eller noe. Støttekontakten min (?) tok meg med en tur på Staples fordi hun mente jeg burde ha mine egne tegnesaker. Og så var det felles middag. Jeg holdte på å dø og ville helst løpe opp på rommet og gjemme meg under sengen så ingen fant meg, men jeg tør ikke gå amokk blant fremmede, så jeg satte meg lydig ned og gjett hva! Jeg overlevde. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Vi var litt mere på hobbyrommet før jeg ble kjørt hjem i sekstiden, helt utslitt etter en lang dag med altfor mange inntrykk og nye folk. Er egentlig litt overrasket over hvor hyggelig og inkluderende alle er og hvor ikke-sykehusete det er der. Det er skikkelig fritt på en måte og det er fint. Tror det kan være en av de tingene som redder meg. 

I dag (i går) har jeg vært psykisk gira over hvor mye bedre tirsdagen ble enn jeg hadde fryktet. Jeg kjenner kroppen ikke har hatt så godt av det. Spesielt ikke etter at jeg slepte den av gårde til ikea. Nå er jeg sliten, men det er vel en del av recovery. Neste uke er planen å være der hele uken (ikke helgen), og jeg vet ikke helt om jeg klarer det. Pappa kjøpte photoshop cc til meg *gråter av glede*, så da kan jeg ta og redigere en del bilder når jeg trenger en pause. Så får jeg oppdatert dere i tillegg! Jeg tror det kan hjelpe en del. I tillegg har jeg jo tegnesakene da, og en linjert blokk, så jeg kan få tegnet og skrevet litt innimellom.

I morgen klokken 09.00 skal jeg tilbake og overnatte til fredag. Sommerfugler i magen. Ønsk meg lykke til!
(ps, jeg har gjort om utseendet på kommentarene/kommentarfeltet/infolinjen under innleggene; ble det ok?)

    EIRINHS © 2012 - 2015
    01.05.2014 - 01:15 - Personlig
    8

I push you away because I love you...

... even though I know it hurts you more than it protects you. 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    16.04.2014 - 23:23 - Personlig
    0

07042014

I morgen skal jeg i møte med et behandlingssted jeg kanskje skal til (om jeg får plass). Jeg gruer meg noe jævlig, selv om jeg gjør dette frivillig. Jeg trenger livet mitt tilbake og jeg har prøvd selv, noe som ikke har funket. Likevel er tanken på å kanskje "flytte" (5 dager i uken) til et behandlingssted skummel. Stedet ligger i et veldig fint område med vakker natur og hester rett ved siden av, og det er også et område jeg er godt kjent i og har gått mye turer i, så det ligger i hvertfall et sted jeg kan ta bilder uten at det kun blir av asfalt, biler og stein... det er bra! Det hjelper litt å holde på det. Det gjør ting litt mindre skummelt.

Tror jeg vil filme litt mer i dag.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    07.04.2014 - 10:17 - Personlig
    6

Snart påske

Snart påske...
Påsken i fjor var fæl, den i år kommer sannsynligvis til å bli enda værre... æsj. Jeg skal prøve mitt beste.
Akkurat nå har jeg det virkelig ikke bra. Unnskyld for at jeg klager.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    27.03.2014 - 16:43 - Personlig
    2

"If we don't change, we don't grow. If we don't grow, we aren't really living."

Alt jeg gjør er å høre på musikk, se serier og tenke på fremtiden.
Jeg får kanskje hjelp nå. Jeg klarer ikke dette på egenhånd.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    20.03.2014 - 12:37 - Personlig
    2

Random facts just for fun

Jeg er glad i svart-hvitt bilder for tiden. Jeg savner å ta naturbilder og portretter. I natt var første natten på flere uker jeg sov helt igjennom og våknet nokså utvilt etter. På nattbordet mitt står det alltid en flaske fun light fruktfest, et glass og en mugge vann. Nattbordslampen min er babyrosa. Akkurat nå har jeg på enhjørning kigurumien jeg fikk til jul og drikker grønn te. Til frokost spiste jeg havregrøt kokt sammen med frosne skogsbær (som ikke var frosne lenger når grøten var ferdig selvfølgelig). Jeg har begynt å tegne på en tegning jeg for lenge siden innså at egentlig var et litt for avansert prosjekt; men jeg har ingen planer om å gi opp likevel. Det er 9 dager til jeg skal bile til Levanger. Jeg drømmer ikke om nettene (ok... kanskje 2-3 ganger i måneden). Jeg ser filmer jeg liker utallige ganger, ofte bare fordi jeg liker hvordan skuespilleren(e) spiller. I år blir jeg 18 år, noe jeg gruer meg ufattelig mye til. Mamma (og pappa?) hører på musikk nede i stuen med ganske høyt volum; jeg tror det er fordi pappa har laget noen nye azme høytalere som rocker. Akkurat den Madonna-sangen som ble spilt nå minner meg om snowboard i Kirkerudbakken fordi den nesten alltid gikk på høytalerne når vi var der. Jeg måtte slutte med snowboard pga dårlige knær og har ikke stått siden Silje brakk håndleddet for to år siden. En gang jeg og Silje tok t-kroken kræsjet vi i en stolpe og hun strakk kneet sitt, to dager senere strakk jeg kneet mitt da jeg hoppet fra en terasse og vridde det da jeg landet i snøen. Favorittmaten min for øyeblikket er kokt selskapsblanding (frosne grønnsaker; babymais, babygulrøtter og brekkbønner). Jeg er veldig sta. Beste godteriet som finnes er Freia melkesjokolade. Jeg har et hatforhold til taklampen min fordi den gir ræva lys som svir i øynene. Jeg hører ikke kun på soundtracks lenger fordi jeg nå klarer å skille stemmene fra instrumentene (var en periode alt bare ble kaos... er ikke tonedøv altså). Jeg kan virkelig ikke synge. Jeg er litt obsessed med Marvel (kun filmene og karakterene, ikke tegneserie-hefter osv). Jeg har aldri drukket alkohol, røyket, snust eller prøvd stoff. Jeg har heller aldri hatt kjæreste. Jeg var veldig sosial før jeg ble syk, nå klarer jeg ikke å se noen andre enn nærmeste familie. Jeg klarer ikke se skrekkfilmer fordi jeg blir så redd, før var det omtrent det eneste jeg så. Jeg er redd for mørket pga 'The Conjuring', enda jeg ikke har sett den... bare hørt andre snakke om de skumle scenene. Jeg var "hun hypre jenta som danser når hun går" da jeg var frisk.

Haha, random innlegg.
Kom gjerne med noen fakta om dere selv dere også!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    07.01.2014 - 19:29 - Personlig
    5

Totusenogfjorten

Godt nyttår! (♥) Håper dere har hatt en fin start på det nye året!
Dette året skal bli bra; jeg skal bli bedre og jeg skal oppleve mere - hva skal dere dette året?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    04.01.2014 - 00:39 - Personlig
    5

Juleglede

Julen handler om glede, familie, å være sammen, mat, kos og dekorasjon... pluss mange andre fine ting. Denne julen blir ikke jul. Ikke for meg, det går ikke. Jeg klarer ikke være glad, jeg klarer ikke være sosial, mat er ekstremt vanskelig, kos er vanskelig, jeg kommer ikke til å klare å handle inn julegaver... slik ble det i fjor også (utifra hva jeg husker) og det var fælt, jeg klarer ikke dekorere... hodet er så kreativt, men kroppen er ikke koblet til, depresjonen er så sterk, jeg klarer ikke bake pepperkakehus med Silje som er tradisjon og jeg virkelig hadde sett frem til... ingen av juletingene kommer jeg til å takle. Denne julen kommer til å foregå innelåst på rommet med millionvis av tårer... det er bare å innse; det er sannheten. Jeg orker ikke håpe en gang, ting blir ikke så mye bedre i løpet av desember. Sånn er det bare. Jeg har ingen juleglede. Jeg hadde gledet meg så innmari mye, men alt er ødelagt. I dag så jeg litt julekalender på tv, men det er alt desember har vært for meg hittil, trist.

Det begynner å bli tungt å tilbringe døgn etter døgn under dynen i et mørkt rom. Etter hytteturen den helgen som var før den som var har jeg overspist mange ganger, og det er enda tyngre. Jeg hadde sluttet; jeg var nesten 2 måneder fri. Det er min skyld, for jeg sa ikke ordentlig og kokret nok ifra før vi dro. Å overspise igjen har vært mitt største mareritt... vekten har rast oppover og jeg drepes av angst, skam og selvforakt. Spiseforstyrrelsen griper sterkere inn enn før og det har ført til flere døgn uten mat (ikke etterhverandre) eller med minimalt inntak. Alt er kaos og alt er vanvittig vanskelig.

Jeg burde ikke klage, for jeg vet det er mange som har det værre og som kjemper en mye tøffere kamp en meg. Noen til og med en kamp mellom liv og død. Så hva har jeg egentlig å klage over? Jeg har en fantastisk familie som bryr seg litt for mye, jeg har Prins som tilbringer masse tid sammen med meg i sengen og på badegulvet + Latte (som jeg ikke ser stort til), jeg har en utrolig vakker og god søster, jeg har mitt eget nyoppussede rom som virkelig er hyggelig og skikkelig meg, jeg har mitt eget canon eos 5d mark II speilreflekskamera og 50mm f1.4. Jeg har masse julepyntlageting. Jeg hadde en julekalender... men den spiste jeg opp; jeg åpnet i hvertfall lukene i riktig rekkefølge. At jeg tilbringer mesteparten av tiden min under dynen i et mørkt rom, ikke går på skolen, ikke har et sosialt liv og overspiser og sulter meg om hverandre virker som bittesmå problemer som ikke har noe å si egentlig. Mamma sier det er alvorlig... jeg klarer ikke tro på det. Jeg klarer så vidt tro på at jeg er syk lenger. Det er slik livet mitt har vært de siste 3 årene og det er slik det kommer til å fortsette å være. Det er slik jeg har det, det er normalt for meg; på en fæl og merkelig måte.

Noen ganger føles det som om livet mitt er en skrekkfilm eller en fæl historie... så kommer jeg tilbake til virkeligheten, rister det av meg og går tilbake på tanken om at jeg har det bra og ingenting feiler meg. Noen ganger tror jeg det er sykdommen min som får meg til å tenke slik, så ler jeg og skjønner hvor dum jeg er som tror det. Likevel vet jeg at det er sånn det er, at jeg er syk og ikke bare litt, at jeg trenger hjelp. Jeg vil nok bare ikke se virkeligheten. Jeg ignorerer det og kobler det ut for å overleve hverdagen. For jeg vil ikke egentlig leve mer... men jeg vil heller ikke dø, om dere skjønner? Jeg orker bare ikke ha det slik lenger, jeg har ikke mere krefter, jeg klarer ikke kjempe mer... hjelpen jeg får hjelper ikke.

Æsj, nå klager jeg igjen. Jeg har det bra og jeg klarer meg fint. Jeg liker å ha det sånn som jeg har det nå, null problem.

Dere! Tusen takk for at dere er så snille mot meg og sier så mye fint... men det er ikke nødvendig altså... jeg vet dere bare sier det for å være snille, jeg fortjener det ikke. Jeg er et grusomt menneske. Dere kan nekte, men dere er ikke sammen med meg og ser det med egne øyne. Dere opplever ikke hvor mye jeg ødelegger for de fine personene rundt meg.

Håper dere overlever at jeg er åpen igjen...
Nå skal jeg spille sims... midt på natten.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    03.12.2013 - 23:53 - Personlig
    8

1. desember

1. desember. Advent, julekalender, juletid... det passer ikke nå. Jeg har gledet meg til julen, det passer faen meg ikke at den kommer nå. Alt er så jævla dritt. De siste to døgnene har jeg tilbrakt under dynen med lyset avslått. Jeg er redd, for jeg mister meg selv. Jeg er redd fordi jeg ikke vet hva som skjer med meg. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, ingen ting betyr noe. Jeg vil bare sove; for alltid. Jeg kjenner ikke følelser, men jeg blir slått overende av følelser... det gir ingen mening. Jeg prøver å tenke positivt, men svarte skyer tetter seg sammen over meg og dytter meg ned mot bakken. Gjennom bakken, ned i helvete; eller bare et svart, tomt, forjævlig, ensomt hull. Jeg hater meg selv, jeg hater hvem jeg har blitt. Et slemt, ondt monster. Eirin er borte... hun klamrer seg fast, men hun er ikke sterk nok til å holde fast stort lenger. Taket glipper. Farvel jul, og takk til deg jævla sykdom som absolutt skal ødelegge alt!!! Ha deg vekk!!! Egentlig begynner jeg å tvile på at jeg er syk i det hele tatt... at alt egentlig er kun min skyld. Kanskje jeg bare er en liten djevel som søker oppmerksomhet og ødelegger for de rundt meg med vilje? Jeg håper ikke det... men tenk om det er det som er sannheten? Jeg håper ikke dere hater meg nå... kanskje det er feil av meg å dele dette... men jeg bryr meg egentlig ikke lenger, så da spiller det vel ingen rolle. Jeg trenger å være åpen. Tror jeg.

God 1. desember...

    EIRINHS © 2012 - 2015
    01.12.2013 - 17:24 - Personlig
    5

Du og jeg

Jeg er sliten. Sliten av å kjempe en kamp jeg aldri ser ut til å vinne. Jeg holder vel en del igjen også, for jeg vil på en måte ikke bli kvitt deg. Du og jeg har vært fiender i tre år, men samtidig også bestevenner. Når alt har vært kaos har du gitt meg kontroll og du har vært der uansett hva jeg har gjort. Du er en del av meg, av Eirin. Du og jeg er ett. Nå føles det så trygt å ha deg nær meg, og å gi slipp på deg virker skremmende og farlig. Jeg klarer ikke se hvordan jeg skal klare å leve uten deg. Hvem vil jeg bli og hvordan skal jeg forholde meg til ting? Du er en stor del av meg, kanskje den største delen i meg. Hvordan skal jeg bare glemme deg? Hvordan kan jeg finnes uten deg; vi er jo ett. Skulle ønske du ikke var så sjalu. Kunne du ikke latt meg beholde deg, men også beholde de rundt meg? Kunne du ikke latt meg være ute med venner, gå på skolen og fungere? Hvorfor må du ta alt fra meg - hvorfor må du ta så stor plass? Men uansett hvor slem du er, så kan jeg ikke gi slipp på deg. Jeg klarer ikke. For vi er alltid sammen.

Du og jeg er ett.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    16.11.2013 - 17:59 - Personlig
    4

Jeg tror ikke man senere vil angre, jeg tror at man vil være stolt over hvor langt man har kommet

Jeg har skrevet svært lite personlig om hvordan det går og hvordan ting er. Innimellom kommer jeg med litt oppdatering, men ikke så mye mer enn det. Jeg er 17 og jeg føler at det er mitt ansvar hva jeg deler på internett. Jeg mener jeg er fornuftig nok til å passe på hva jeg deler med hele verden. Det blir tross alt liggende for alltid, og det er jeg fullt klar over. Jeg vil være mere åpen; jeg trenger det. Ikke det at jeg vil dele alt som foregår i hodet mitt, for det fortjener ingen å ha hengende over seg, men bare litt mer om hvordan det går. For det går ikke bra. Det går dårlig. Tanker og følelser river og sliter, drar og klorer i meg. Å prøve å opprettholde en blogg når man ofte føler man må fake humør og følelser er vanskelig. Selvfølgelig mener jeg ikke at alt som postes da må være negativt om ting er vanskelig, men om man er ærlig føles det glade mer ekte. Og det er fint. Bloggen betyr så utrolig mye for meg, så jeg vil ikke legge bort den. Det er ikke et alternativ for meg.

Å skrive ned tanker og følelser kan være utrolig befriende. Bare det å vite at det er noen som bryr seg, leser og kanskje til og med legger igjen en erfaring eller et støttende ord kan hjelpe masse. Man skal ikke dele for mye eller personlig, "tenk om du angrer over at det ligger ute om deg på nettet om noen år". Jeg synes at så lenge man passer litt på hva man skriver, og ikke deler ting man ikke er komfortabel med, er det ingen negative sider med å skrive om tanker og følelser. Kanskje hjelper du en annen, kanskje hjelper du deg selv? Jeg kan ikke se hvodan man kan angre i fremtiden; vil det ikke bare være fantastisk å se hvor langt man har kommet? Hvor mye man har utviklet seg på alle måter? Hvem man har blitt? Sliter man med depresjon og føler at å blogge om det vil hjelpe synes jeg ikke det er galt å gjøre det. Om et par år blar man kanskje tilbake og ser hvilken kamp man har kjempet og hvor hardt det var. For meg ville det vært en selvtillitsboost. En blogg bør gi oss muligheten til å  være oss selv uten å bli dømt; ingen problemer skal les av og alle fortjener å bli respektert.

Så så lenge man passer på at det man skriver ikke er for dypt eller kan gå utover en selv eller andre, er det egentlig feil å dele ting man trenger å få ut? Trenger vi egentlig være så forsiktige og redde? Hvorfor skal vi skamme oss over hvem vi er på nett når vi får beskjed om å tro på oss selv i virkeligheten? Nett har blitt et så vanlig virkemiddel at ingen ville lagt merke til at du var "dristig" som delte ditt eller skrev om datt. Det finnes hundrevis av mammablogger som deler livet til sin nyfødte, fitnessblogger som deler hva de spiser og trener, rosabloggere som deler diverse ting osv. Nettet er fullt av detaljerte liv, det har blitt helt vanlig. Da kan det vel være ok å dele ting man føler er vanskelig også?

Jeg synes i hverfall det! Gjør du?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    15.11.2013 - 21:50 - Personlig
    4

Gratulerer med ETT års dagen bloggen!

Jeg kan ikke tro at jeg har klart å ha denne bloggen i ETT HELT ÅR! (♥) Og flere år skal det bli, ikke noe mere bytting av blogger nå! Jeg må inrømme at jeg faktisk er veldig stolt over å ha hatt denne bloggen så lenge uten å bytte. (♥) Jeg er ikke fornøyd, men jeg har blitt veldig glad i den; mye på grunn av støtte og tilbakemeldinger fra dere. Det er litt morsomt (og skummelt) å bla tilbake i arkivet og se hvor mye man har utviklet seg og hva man har opplevd. (♥) Jeg håper at denne bloggen blir fylt med masse minner, opplevelser, tanker og bilder i mange år fremover!

Si gjerne gratulerer med dagen til bloggen min! Hihi! (♥) Og tusen takk til alle dere som har fulgt meg!
Håper dere vil følge meg videre også!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    30.10.2013 - 11:43 - Personlig
    8

"Individually, we are one drop. Together, we are an ocean."

Feel my pain, walk my paths, cry my tears, fight my fears.
Say you love me, say you need me, be my friend, promise you'll never leave me.
Hold me tight, find my light, keep some hope in my sight.
I stayed strong for so long, but now all my dreams and hopes are gone.
My mind created the mess I'm in, I need your help to fight back and win.
I'm tired of failing, I'm tired of loosing, everything is so fucking confusing.
Be my guardian, be my angel, help me see life from another angle.
Maybe we'll have the chance to break free...
...that's my goal, and it will always be.

Hva synes du?
(skrevet av meg)

    EIRINHS © 2012 - 2015
    26.10.2013 - 17:29 - Personlig
    5

Some facts about me

Jeg er 167cm høy og bruker størrelse 40 i sko. Jeg har sinnsykt store føtter.

Jeg spiser havregrøt med kanel og Splenda til frokost hver dag. 

Jeg har blitt et vanemenneske. Er jeg forberedt på noe og det endrer seg er det ikke så ofte jeg takler det. Spesielt hvis det har med mat å gjøre, da låser jeg meg helt.

For meg er hvert eneste måltid en stor utfordring. Det letteste hadde vært å hoppe over dem, men jeg vil ikke tilbake dit jeg var. Jeg er også redd for å miste kontrollen og spise altfor mye.

Jeg har bilde-hukommelse og knytter derfor følelser og tanker til bilder jeg har i hodet og fysiske ting. Jeg husker steder jeg har vært og ting jeg har sett utrolig godt, mens bokstaver og tall faller helt ut.

Jeg har verdens kuleste kopp fra London ↓. 

Hadde jeg ikke blitt kjent med de i temafoto hadde jeg nesten ikke hatt noen venner. De + Sunniva er de eneste jeg har kontakt med nå...

Jeg hater meg selv så mye at jeg har utviklet angst for å vise meg for andre.

Jeg elsker snøkuler, pledd, skjerf, julen, lyserosa og lyslenker.

Den fineste snøkulen jeg har fikk jeg av Silje og pappa da de kom hjem fra London. Den er enorm, superfargerik og er fra The Lion King musikalen. Den spiller også Circle Of Life ↓ om du skrur den opp.

Jeg synes kaniner er skumle.

Omtrent alle serier jeg ser på er Disney-serier eller "barne"-serier. 

Filmtypene jeg liker best er familieanimasjon, Disney, action, sci-fi og Marvel.

 Min største frykt er å miste noen av de rundt meg.

 Jeg er mørkredd.

Jeg elsker å lage mat og bake så lenge jeg har kontroll.

Strikkegensere, strikkede cardigans og strikkede skjerf er favroittplaggene mine.

Visste du noe fra før?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    12.10.2013 - 19:26 - Personlig
    6

Eirin


En augustmorgen i 1996 kom en mørkhåret jente til verden. Jenta fikk navnet Eirin.

Eirin hadde fantastisk smak innen mote, og alle antrekkene hennes var smakfulle og godt sammensatt - not.

Eirins favorittårstid ble høsten, eller rettere sagt overgangen mellom høst og vinter. Og julen ble favoritthøytiden hennes.

Da Eirin gikk i 9. klasse fikk hun kyssesyken, som utviklet seg til psykiske skummelheter og ble starten på over tre veldig vanskelige år.

Eirin visste ikke lenger hvem hun var, hvor hun skulle gjøre av seg eller hva som var hennes oppgave i verden.

"Bare kjemp litt til, så blir alt bedre." "Det blir bedre snart, bare vent litt til." "Bare du gjør ditt og datt så ordner alt seg." 
Men uansett hvor hardt Eirin kjempet, hvor lenge hun ventet og hva hun gjorde, så ble aldri ting bedre. Og ble det gikk det over og raste sammen med én gang.

Lyset hadde forlatt Eirin. Hun fant det ikke noe sted. Motivasjonen bleknet, motet svinnet, kreftene forduftet og tankene slo knute på seg. Alt Eirin kunne se, kjenne og føle var kaos. Kaos hun ikke visste hvor hun skulle starte å rydde i.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    11.10.2013 - 16:38 - Personlig
    8

...

Jeg har ingen kontroll over noen ting lenger. Alt går galt.

I'm f
        a
         l
           l
            i
              n
                              g apart...

    EIRINHS © 2012 - 2015
    04.10.2013 - 17:40 - Personlig
    8

Anxiety

I morgen gjelder det. Jeg er redd, men jeg SKAL klare det! Wish me luck!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    24.09.2013 - 22:45 - Personlig
    5

12092013

Hei på dere! (♥) Siden jeg fremdeles ikke har kamera, men føler jeg bør oppdatere dere likevel... blir det instagrambilder igjen. Det svir i hjertet å poste noe annet en speilrefleksbilder, føles nesten ut som å forsøple bloggen... sære meg. Synes instagrambilder passer best på instagram.

Spiseforstyrrelsen min gir meg dumme tanker. At jeg ikke kan vise hvor vanskelig jeg har det fordi jeg ikke er for tynn. Det er jo ikke slik, men jeg føler det slik. Jeg skriker og gråter og er vrang mye likevel... men jeg klarer ikke vise ordentlige følelser ellers. At jeg er superdeppa, ikke vil gjøre en dritt og bare vil gjemme meg. Jeg har gjort en del fine ting i dag annet enn å være trist også. Jeg har bakt eplekake og laget pai som de andre spiste til kveldsmat. Jeg spiste knekkebrød, for om jeg spiser middagsting på kvelden mister jeg kontrollen, og da går det ikke så bra. Farmor er her også, og det føles litt tryggere og ting blir litt lettere i forhold til maten. Jeg har drukket enorme mengder fun light (fruktfest er best) og grønn te i dag. Det hjelper mot søtsuget og trangen til å stappe alt jeg finner i munnen. Når jeg klarer å la være å gjøre nettopp det er dagene mine mye lettere å overleve. Jeg får dessuten sove om natten. Ofte døgner jeg, og det er utrolig slitsomt. For meg er det helt grusomt å ikke ha kontroll over maten... jeg har jo fremdeles anoreksitanker, og for alle de som klarer å legge sammen 2 og 2, så skjønner dere sikkert at de tingene ikke passer så godt sammen. Det tapper meg for energi. Andre ting som stjeler energi er alle bekymringene jeg gjør meg, all redselen jeg føler konstant og alle de rare tankene som surrer rundt i hodet mitt. Jeg skal på skolen etter lunsj og ha norsk i morgen. I den ordentlige klassen min. Jeg gruer meg så jævlig mye (sorry for ordbruken). Helst vil jeg låse meg inne, eller rømme. Alt i meg roper "STOPP, ikke gjør det... hva i all verden tenker du på?". Redselen for å være sammen med mennesker har økt utrolig mye siden jeg startet på skolen. Den tar liksom over. Jeg er så utrolig sliten, og jeg vet ikke om jeg klarer å jobbe mot å bli frisk samtidig som jeg skal klare skolen. Jeg blir jo værre psykisk nå... det gjør vondt. Jeg vil bli bedre! På onsdag skal jeg til behandleren min igjen da, så håper ting blir litt lettere og at jeg får sortert tankene mine litt der. I morgen skal jeg på kino med Sunniva, det er noe jeg ser frem til. Det blir fint. Jeg får holde fast i at jeg gleder meg til det når ting blir vanskelig.

Nå må jeg legge meg... jeg holder farmor våken. Huff. Fikk så mye å skrive om plutselig, og så måtte jeg drikke opp teen min. Håper jeg ikke plaget dere med all teksten i dette innlegget. I såfall beklager jeg så mye.

God natt! Dere er fine!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    12.09.2013 - 22:50 - Personlig
    4

"Fairy tales are more than true...

...not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten."

I det siste har jeg omtrent ikke delt en eneste personlig ting med dere... Jeg har ikke fortalt hvordan det går, og om jeg har blitt frisk eller ikke. Sannheten er at jeg ikke lenger vet hva jeg skal dele. Jeg vil ikke at noen andre enn mine aller næreste skal vite hvordan det egentlig går. For det går ikke så bra. Jeg har ikke blitt frisk. Den siste måneden har egentlig alt bare gått rett  til helvete... og vi jobber alle som gale med å dra meg opp igjen. Men hovedsaklig ligger hovedansvaret på meg, fordi det er min sykdom og meg det gjelder. Jeg vil jo bli frisk, men tanken på å gi slipp er skremmende... jeg vet ikke om jeg tør gå videre. Sykdommen har vært med meg så lenge at jeg ikke husker hvordan det er uten, og jeg føler på en måte en trygghet i den. Det føles ut som om å gi slipp på sykdommen er å gi slipp på den største delen av meg selv... og det er skummelt. Da blir jeg helt alene, og helt fremmed for meg selv. Hele tankemåten min må endres, og hvem blir jeg da? Da er jeg jo ikke meg lenger, er jeg? Det er vanskelig at det skal være så vanskelig. Det er dritt. Jævla spiseforstyrrelse, jævla kropp, jævla mat, jævla tanker, jævla kroppsbilde, jævla depresjon... jeg er så jævla sliten. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten sykdommen, jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger... Men jeg skal prøve så godt jeg kan likevel. For den som ikke prøver vinner ikke!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    04.09.2013 - 20:52 - Personlig
    6

Mørke skyer

Se for deg at du står i en stor, mørk hule. Du ser ingen ting og bestemmer deg for å rope. Kanskje det er noen der? Det eneste svaret du får er ekkoet av din egen stemme. Ikke noe mer, ikke noe mindre... bare ekkoet av din egen stemme. Slik er det inni mitt hode. Tomt. Jeg har ingen idéer, ingen kreativitet, ingen ønsker... bare masse tanker, redsler og bekymringer som spretter frem og tilbake slik som ekkoet. Når jeg setter meg ned og prøver å kjenne etter om det er noe jeg har lyst til å gjøre, så er det ingen ting som dukker opp... Akkurat nå er jeg værken glad eller trist, bare tom. Med tanke på mitt fantastiske humør, endrer det seg nok fort. Og siden jeg ikke har vært ordentlig glad på lenge, er det vel større sjanse for at jeg snart ligger under dynen og gråter. Fukter putetrekket med salte tårer av fortvilelse over hvordan ting er. Over at jeg aldri får til noe viktig, og over at jeg mislykkes igjen. Men jeg når aldri målet mitt og ting blir aldri bedre med den innstillingen. Så da får jeg prøve å overbevise meg selv om at ting blir bedre og at jeg klarer dette. For ting blir bedre, om man bare kjemper lenge nok. Og jo lengre man venter, desto større blir oppturen i enden. Selv om jeg gang på gang slås i bakken, og jeg gang på gang holder på å gi opp... så er det noe inni meg som vil ha den oppturen i enden. Som vil oppleve alt det fine livet har å by på, og kunne smile ordentlig igjen. Derfor fortsetter jeg å kjempe, selv om jeg mesteparten av tiden ikke kan se noe mål... bare masse mørke skyer. Kanskje forsvinner de snart og lar solen skinne på meg... Hvem vet?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    13.08.2013 - 18:29 - Personlig
    1

Back from the dead

JEG LEVER! (♥) Og jeg har over 600 bilder som jeg skal plukke fra. Selvfølgelig er ikke alle 600 bra, men noen er det sikkert! (♥) Som dere sikkert vet var blogglysten min såå nede, og ting var dritt... noe de fremdeles er, men jeg har besøk av en herlig jente, så da ble det "litt" bedre. (♥) Men så har jeg vært 2 uker på hytta, og der har vi værken internett eller dekning. Der har jeg fylt kameraet med hester, natur, sauer, regnbuer, regn, mer hester... og jeg har gjort masse fine ting jeg må fortelle dere om - og det øker blogglysten betraktelig... spesielt fordi jeg endelig klarer å få nokså riktig eksponering nå! (♥) Så fremover (men ikke så ofte frem til fredag, fordi da dør Anne Ragnhild av kjedsomhet er jeg sikker på) kommer det MASSE bilder og MASSE tekst.

Be prepared!

PS: Håper dere ikke har gitt helt opp på meg og bloggen min... det har jo ikke akkurat vært overflod av innlegg her i sommer. Føler alle har blogget så bra i sommer, og lagt ut sååå mange fantastiske bilder, og så kommer jeg å skuffer noe helt sinnsykt... Men det er ikke alltid så lett å klare å blogge når ting bare er kaos. Så tusen takk for alle de fine kommentarene dere har lagt igjen siden forrige innlegg og til dere som faktisk har vært innom selv om det aldri har skjedd noe her! Dere er så søte alle sammen. (♥) Love u! (Og jeg skal forresten fikse nytt design... er så lei dette.)

    EIRINHS © 2012 - 2015
    05.08.2013 - 14:01 - Personlig
    4

Another sunny summerday

Jeg har vært skikkelig tom for ord de siste dagene, vet liksom ikke hva jeg skal skrive... Det er fint vær da. (♥) Mamma og farmor planter blomster, og jeg burde plantet pasjonsblomstene mine. Vi fikk tak i trampoline i går, og satte den opp. Det var skikkelig skummelt. Alle de tingene jeg var så trygg på før, og som jeg elsket å gjøre, turte jeg ikke en gang prøve. Jeg ble skikkelig lei meg, haha. Men i dag hjalp Silje meg med motivere meg til å prøve igjen, og jeg fikk det jo til. Selv om det er skremmende å tenke på at det er et helt år siden jeg gjorde flikkflakk på trampoline, nesten to siden jeg gjorde det på tumbling og nærmere tre år siden jeg turte å gjøre det første gangen på et gymsalgulv. Tiden går skremmede fort fra meg, jeg føler jeg har mistet 3 år... Og jeg har jo på en måte det. (♥) Jeg savner tropp... men jeg vet ikke om jeg tør å gå tilbake. Jeg har "litt" angst mot doble saltoer, flere elementer etter hverandre på tumbling (mer en feks araber - flikkflakk - salto) og pegasus. Jeg vet liksom ikke om jeg noen gang kommer til å tørre det... og det hemmer meg jo utrolig mye. Men jeg vil i hvertfall prøve meg igjen, kanskje til høsten en gang. Når jeg føler meg fin nok til å ha et sosialt liv. (♥)

Sol eller regn der du er?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    02.06.2013 - 14:40 - Personlig
    8

Fine ting er...


... røde, søte, store jordbær varme sommerkvelder.

... blomster i alle farger som titter frem overalt, og som man kan plukke og gi til dem man bryr seg om.

... det fantastiske fotolyset og alle de vakre og sommerlige motivene som finner absolutt overalt.

I dag tok en fin venn av meg kontakt. Vi har ikke snakket sammen på veldig, veldig lenge. (♥) Det var hyggelig, og økte kvaliteten på livet mitt med mange hakk. Trodde ikke at de fremdeles visste at jeg fantes.. mehe. (♥) Tusen takk Sofie, jeg ble utrolig glad! Og det er koselig å snakke med deg! Hihi!

I dag trente jeg skikkelig. Gud så slitsomt det var, men det var virkelig verdt det! Jeg gikk/jogget 12,5km. Selv om bare 3-4 av dem var jogging, så er jeg sykt stolt av meg selv! (♥) Hadde tenkt å snu etter 3km, men jeg hadde bestemt meg for å gå opp til et vann, prøve å jogge rundt det og gå ned igjen. Siden jeg er så utrolig sta, valgte jeg å i hvertfall komme meg opp til vannet (er nesten bare oppover dit), og når jeg var fremme forsvant den dårlige energien og jeg var normal! NORMAL FOLKENS! SLIK FRISKE FOLK ER! Må inrømme at kondisen min suger likevel, men den kan man ikke gjøre noe med. Eller, ikke uten å trene da, men det jobber jeg jo med. (♥) Den normale energien har enda ikke gått over! Etter å ha vært ute i verden  med både sting, pesing og svetting (haha, ekkel detalj... men det er jo helt normalt?) i hele 2 timer, og stavret meg inn døren med gnagsår overalt, var jeg ikke død! Jeg levde! Jeg var bare sinnsykt trenings-sliten, sånn normal-sliten og ikke utmattet! For meg er det faktisk en enda større seier at jeg kom meg ut i verden enn at jeg klarte å gjennomføre økten. (♥) Jeg gjør fremskritt, og de er STORE! Wii! Jeg skal trene denne runden 2 ganger i uken, jogge på tredemøllen + styrke 2 ganger i uken og gå tur hver kveld (untatt når jeg har den økten jeg hadde i dag). Det blir bra! Sommerkropp, eller skal jeg kalle det høstkropp, here I come! (♥) Gleder meg til hver eneste økt, og jeg synes trening er så utrolig gøy! Har vel egentlig alltid det, siden jeg har elsket å være aktiv så lenge jeg kan huske. Målet er å komme tilbake til troppen min, og så liker jeg jo å ri... og friidrett høres gøy ut. Kan jo ikke starte på alt... siden alt koster jo penger, men vil i hvertfall være mer aktiv nå som jeg får tilbake energien! (♥) Nok treningsprat, jeg vil ikke kjede dere... mehe!

Liker du å trene, eller synes du det er kjedelig (det er helt normalt begge deler altså, folk er forskjellige)?
Hva synes du om bildene?
Synes du de tingene jeg skrev under bildene også er fine?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    29.05.2013 - 22:31 - Personlig
    11

Lufting av mine hjernecellers innhold... om de ikke kokte bort i varmen i løpet av dagen.

Nå er trærne dekket av grønne skudd og blader, gresset har gått fra gustengult til friskt grønt, blomster titter frem i kriker og kroker... og det er faktisk nesten 30ºC! (♥) Dette skal liksom være fantastisk... istedet ønsker jeg bare vinterens kalde og mørke dager tilbake. Overalt leser jeg om hvor deilig det er å endelig kunne gå i shorts, sole seg, ta masse fine sommerbilder, være ute i varmen med venner... Jeg kan ikke det... Jeg klarer ikke. Jeg vil bare bure meg inne til ting blir bra... Bo i store baggy klær og grine dagen lang. Det beste hadde vært om jeg ikke fantes. Sommeren skal liksom være fin... og jeg går sannsynligvis glipp av hele skiten. Det blir bare værre og værre... for selv om jeg liksom er ferdig med å gå opp i vekt, skjer det bare av seg selv. Jeg har aldri vært i nærheten av en så høy vekt i forhold til høyden min før, og det er helt grusomt. Det værste er at den sannsynligvis bare kommer til å fortsette å øke... Alle sier den ikke vil gjøre det, men hittil har den det, og da tør jeg ikke håpe på at den stopper... Når jeg ser meg i speilet vil jeg dø... jeg kjenner ikke igjen den kroppen som reflekteres tilbake. For 2 måneder siden var den liten... nå er den dobbelt, kanskje trippelt så stor. Det er ikke lett å takle. Alt du var vant til er plutselig mange, mange ganger større. Når du ligger i sengen gjør det ikke vondt lenger... alt rører hverandre... lårene mine er sammenklistret, til og med når jeg står... og det HAR ALDRI, ALDRI, ALDRI SKJEDD FØR. Jeg gråter. Det er ikke en gang naturlig at jeg skal være den størrelsen jeg er nå... Jeg trente i dag, ikke bare tur, men ordentlig trening. Jeg vet at én gang ikke gjør noen forskjell, men om jeg fortsetter med det i tillegg til turene gjør det kanskje det, så det er verdt å prøve. Mamma og pappa har også sagt vi skal ordne med kostlisten så jeg ikke går opp mer. De er verdens beste. De skal til og med ordne en personlig trener til meg, som skal hjelpe meg med å få en frisk, tynn og trent kropp jeg kan trives i, uten å havne tilbake i gamle mønstre. Jeg vil jo ikke tilbake dit... men det er så lenge siden jeg spiste normalt at jeg ikke vet hvordan jeg skal tilpasse mat til trening, og jeg vet ikke hvilke øvelser jeg kan gjøre for å få resultater. Jeg vet det går at jeg får en tynn men frisk kropp, fordi jeg i utgangspunktet er slank... som jeg ikke er nå lenger i det hele tatt. Jeg gråter (igjen). Akkurat nå er livet et mareritt, men jeg prøver å være glad... på utsiden i allefall. Jeg tror ikke jeg har hatt det så ille med meg selv noen gang. Jeg prøver å fokusere på fremtiden, og tenke langt frem (i hvertfall til i høst). Det er litt under 3 måneder til skolestart... og det er vel mulig å få en fin kropp på den tiden? Er det ikke? Please si at det går! Jeg må bare få til bake den forbaskede jævla mensen først... alt avhenger av den. Fuck. 

Æsj, jeg må slutte å skrive så mye piss... beklager. Dere har nesten sluttet å kommentere, jeg savner dem. (♥) Jeg vet jeg ikke er så flink til å blogge... men jeg har vel blitt litt bedre? Selv om jeg er ufattelig deprimerende store deler av tiden. Men alle har vonde perioder, og jeg har hatt min nå. Jeg håper at til høsten (ja, for ting tar tid) at jeg kan være meg igjen, og at min vonde tid er over for en god stund. (♥) Jeg vil starte med outfits og litt mote når jeg takler kroppen min. For jeg er egentlig ganske interessert i klær og slik... jeg takler bare ikke å gå i annet enn store joggebukser og store gensere med denne kroppen. Jeg skal klare det! Go Eirin! Du er sterk... du er på vei mot en frisk fremtid! Jeg vet at jeg klarer det! Om det er én positiv ting som har kommet ut av spiseforstyrrelsen (men det er den eneste), er det at jeg vet jeg klarer å holde ut... jeg klarte faen meg å gå ned så mange kilo... da klarer jeg å bli frisk! (♥) Bare følg med, så skal dere se! Og selv om jeg meste parten av tiden tror at det aldri kommer til å gå, så mister jeg aldri håpet og jeg slutter aldri å kjempe! (♥) Jeg føler jeg har nådd ganske langt allerede på kort tid... det gir meg motivasjon til at det kommer til å gå. (♥)

Men nå skal jeg ut og gå tur med pappa, snakkes søte blogglesere! (♥) Det betyr så utrolig mye at mange av dere ikke mister troen på at jeg kommer med nye innlegg, og i det siste har jeg faktisk kommet med flere bilder enn vanlig... det er vel bra! Selv de gangene jeg ikke har blogget på flere dager er det mange av dere som er innom, tusen takk! (♥) Dere har faktisk hjulpet meg så utrolig mye! Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å nå så langt i recovery (og i hvertfall ikke så fort) uten deres oppmuntrende kommentarer! (♥) Love u!

Tror dere 3 måneder er nok til å få en fin og trent kropp?
Hadde det vært morsomt om jeg hadde begynt med outfits og slik (ikke nå, men til høsten kanskje)? 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    19.05.2013 - 23:01 - Personlig
    5

Hello May

Det er mai, tiden flyr. Jeg har gått glipp av mye. Men jeg får vel tatt det igjen når jeg blir bedre. (♥) Jeg er skikkelig nede på fotofronten for tiden, og min manglene kreativitet og inspirasjon resulterer i dårlige bilder og utrolig få bilder. Men etter en nedtur kommer en opptur. Og siden jeg har hatt en ganske stor nedtur, regner jeg med å få en enda større opptur. Man kan i hvertfall drømme. (♥) Jeg er på nippet til å gi opp omtrent hele tiden, men jeg prøver likevel å finne godbiter og mål som jeg kan klamre meg fast til. Jeg føler jeg bare får deprimerende beskjeder om fremtiden, og det svekker livsgnisten. Jeg holder på med en tegning, men jeg er sliten... så har så vidt begynt på finpussen på ytterlinjene, selv om jeg har tegnet på den i tre dager. Jeg er så sliten på innsiden at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg skuffer de rundt meg gang på gang, jeg klarer ikke huske beskjeder, jeg orker ingen ting... ingen ting er vits, men det vet dere. For jeg har sagt det mange ganger før, og dere er vel lei. Jeg er helt sikker på at dere er lei av meg, jeg er lei av meg. Det er greit. (♥) Jeg har lyst til å legge meg ned og hvile... for alltid. Sove uten drømmer, uten tanker, uten bekymringer... uten å trenge å våkne igjen. Noen gang. Men innerst inne vet jeg at jeg skal klare dette, så jeg skal jobbe meg fremover. Sakte men sikkert. Slik at jeg ikke faller tilbake, noen gang. Hurra for meg!

Noen spurte om spørsmålsrunden. Jeg har gitt den opp. Mange av spørsmålene må svares på på nytt. Noen er uvesentlige. Dere kan slutte å vente, jeg har skuffet dere... nok en gang. Jeg strekker ikke til på noe plan lenger. Ikke som menneske, ikke på bloggen, ikke i hverdagen... Bloggen skal være noe gøy, så jeg stikker bare innom når jeg har lyst. (♥) Jeg har passet på å ikke ødelegge det, det er derfor jeg er så fraværende. Jeg har ikke gitt opp dere. (♥) Håper ikke dere har gitt opp meg, selv om jeg stort sett bare klager og bloggen en gang i jubelåret. (♥) Når jeg blir bedre strekker jeg kanskje til igjen. Jeg har kommet inn på studiespesialiserende til høsten, så jeg vet skolen er i boks (jeg ville ikke gå media like vel... hihi), jeg skal forhåpentligvis (håper det skjer) møte skjønneste Elise i sommerferien, jeg skal trene opp kroppen igjen og bygge opp energilagrene, jeg skal reparere de skadene jeg har påført kroppen min (ja, spiseforstyrrelser ødelegger kroppen, selv om du ikke blir veldig alvorlig rammet), jeg skal komme tilbake til troppen min (troppsturn) forhåpentligvis rundt juletider, få venner, være med venner... VÆRE NORMAL! Jeg gleder meg! (♥) Problemet er bare at det tar masse tid å bli frisk, og jeg har ikke tid. I går var det tre måneder til bursdagen min... det betyr bare litt over tre måneder til skolestart.

Dere tenker kanskje, "hva er problemet lille klagedritt?". Kroppen min er problemet. Jeg har gått opp så utrolig mye og på grunn av de skadene jeg har påført kroppen min må jeg opp på en vekt som er høyere enn jeg trenger. Kroppen må så stabiliseres, så den begynner å funke igjen... og først da kan jeg gå tilbake til å spise normalt (som alle andre, og ikke mye mer som nå), og trene frem den kroppen jeg ønsker å ha. Jeg håper jeg får til dette før skolestart, jeg jobber som en helt, virkelig. Jeg takler ikke å se ut sånn som jeg gjør nå. Det går virkelig ikke. Ikke misforstå meg, jeg vil ikke tilbake der jeg var, jeg vil ha en sunn kropp. Men den jeg har nå er ikke det. Den er fullstendig utrent, og større enn den trenger å være som sagt. Hater dette... hadde jeg visst at dette kom til å skje, hadde jeg aldri begynt å tulle med maten i det hele tatt. Kunne jeg ikke bare gjort det ordentlig i begynnelsen? Trent og spist sunt som normale mennesker gjør for å få en fin kropp? For det går an å være tynn og trent uten å være syk. Hvorfor trodde jeg ikke på det? Svaret er lett, jeg er utolmodig. Jeg ville ha resultater fort... og hvor har det ført meg? Tilbake til før start. Lite kult. Og utrolig dumt. Tenk om jeg får skader når jeg blir eldre pga dette? Hadde jeg ikke snudd nå hadde jeg kanskje fått benskjørhet og mistet muligheten til å få barn. Å slutte å spise er aldri et godt valg. Ikke fall for fristelsen. Det er virkelig ikke verdt det. Og hva er vitsen når du ender tilbake til før start... du blir jo ikke varig tynn, heller ikke tynn på en pen måte. Du mister gløden, fargen og elastikken i huden, du får tørr hud, blir dekket av dun, mister masse hår, du mister mensen (det er faktisk kjempefarlig og et tydelig tegn på at kroppen ikke har det bra), du blir deprimert, mister ditt sosiale liv og all energien din, og du kan få mange plager og faktisk varige, alvorlige skader. Du blir rett og slett bare syk. En eller annen gang må du opp i vekt igjen. Om du får en stram kropp på en sunn måte kan du faktisk beholde den fine kroppen din. Og ikke dra det for langt. Det er sykt inn å trene sinnsykt mye og bare spise supersunn mat. Det er også skadelig. Spis sunt, men ikke overdrevet sunt, og tren, men ikke overdrevet. Og viktig: HUSK Å TILLATE DEG Å SKEIE UT INNIMELLOM. Ta vare på deg selv. Kroppen din tåler ikke å tøyes i alle retninger. Om du overdriver vil du som regel havne tilbake på startstreken. Jeg er kanskje ikke rett person til å gi masse tips, og jeg oppfordrer overhode ikke dere til å gå ned i vekt... tvert imot! Men det er jo viktig å ta vare på kroppen sin, det har jeg lært nå. Den trenger pleie for å holde seg frisk. Den trenger å være i aktivitet og få i seg riktige vitaminer, mineraler og næringsstoffer. Og det viktigste av alt, DEN TRENGER NOK MAT! En bil kan ikke kjøre uten bensin, og det gjelder oss også. Om du går på tomgang vil du bli syk, kanskje til slutt kollapse eller i værstefall dø. Næring er viktig, og det er ikke noe jeg bare sier. Ikke bare litt innimellom, men nok til å holde kroppen din ordentlig i gang.

Jeg håper ikke dere syntes dette ble dumt. Jeg følte bare for å dele dette. Jeg håper det får dere til å tenke. Og skjønne at sulting virkelig ikke er et bra valg, uansett hva. Tro meg, har ikke hørt om en sjel som syntes det var verdt å få en spiseforstyrrelse.(♥) Om jeg påvirker noen motsatt, eller trigger noen, må dere si ifra. Så sletter jeg det! Vil virkelig bare inspirere til at dere holder dere friske og ha en kropp som er fylt med energi og glede, og ikke ødelegge for dere! (♥) Er så utrolig glad i dere!

Stay strong! You're all beautiful, don't forget it!
(Dere er sikkert lei av at alle sier det, men alle trenger å bli minnet på at å være frisk og naturlig er mye bedre enn syk og altfor tynn... siden dagens samfunn virkelig vrir på hva som er en fin kropp... dustesamfunn, hva er bra med å være syk?)
Og god natt, jeg er utslitt...

    EIRINHS © 2012 - 2015
    04.05.2013 - 00:17 - Personlig
    4

Om jeg kunne velge hadde jeg hatt minst ti katter



Random overskrift... men jeg svarer på spørsmålene jeg har fått. (♥) Dere er flinke til å spørre! Og det er bare å fortsette å spørre her!

Over til kattene, jeg tenkte å remse opp alle rasene som hører til tamkatt, altså kosekatt. Anette har nemlig planer om å ha en av hver rase når hun blir stor... Noe som vil si 65+- katter. Det er ca 40+- korthårede og ca 25+- langhårede. Det er + fordi noen finnes det flere versjoner av. Det er også noen av rasene som hører til begge kategorier, så derfor -. Så da kan jeg vel egentlig bare starte da! Den er helt sikkert ikke 100% riktig, for jeg har litt problemer med å forstå boken jeg finner alle rasene i, men sånn ca.

Korthårsraser: Exotic, Britisk korthår, Manx, Selkirk rex, Scottish fold, Amerikansk korthår, Amerikansk wirehair, Amerikansk curl, Munchkin, Snowshoe, Europeisk korthår - europé, Chartreux, Russisk korthår, Havana brown, Abyssiner, Australian mist, Singapura, Korat, Bombay, Asiatgruppen (Asian shaded - Burmilla, Asian smoke, Asian selfs - solide, Asian Tabbies), Amerikansk burmeser, Europeisk burmeser, Tonkineser, Siameser, Orientaler, Japansk bobtail, Laperm, Cornish rex, Devon rex, Sphynx, California spangled, Egyptisk mau, Ocicat, Bengal, Amerikansk bobtail, Pixiebob, Tamkatt- og villkatthybrider (Chausie, Savannah, Bengal), Huskatter.

Langhårsraser: Perser, Colourpoint-perser, Hellig birma, Ragdoll, Maine Coon, Norsk skogkatt, Sibirkatt, American curl, Munchkin, Scottish fold, Selkirk Rex, Tyrkisk van, Cymric, Nebelung, Tyrkisk angora, Somali, Chantilly/Tiffany, Tiffanie, Balineser, Angora, Orientalsk langhår, Laperm, Kurilian bobtail, Japansk bobtail, Exotic.

Og så finnes selvfølgelig den tilfeldige rasen... der man ikke vet hva katten er. Det er en tilfeldig avlet huskatt, der veldig få av dem har lang pels.

Var dette nyttig? Hihi? Er du glad i katter?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    06.03.2013 - 15:33 - Personlig
    3

Når små ting blir til store ting


For de fleste er det å spise mat helt normalt. Det er gode smaker, det er nødvendig for kroppen og det er naturlig. Har man lyst på en sjokolade tar man kanskje en sjokolade, samme med et eple, en skive, to posjoner middag, et ekstra kakestykke osv. For meg er det ikke slik. Men det er vanskelig å se det før du får beskjed om at du ligger i faresonen, og at du ender på sykehuset om det blir mye værre. Jeg spiste når jeg måtte, selv om jeg ikke ville. Jeg spiste det jeg måtte, men overhode ikke noe mer. Jeg spiste frivillig, for det gikk greit når jeg selv bestemte mengden. Bortsett fra når fredagen kom. Kroppen min skrek etter mere mat, den var så sulten... og jeg endte opp med å overspise sjokolade, chips, popcorn, kake, godterier og annet snop. Jeg klarte rett og slett ikke styre søtsuget, noe som endte i et følelseshelvete etterpå. Jeg taklet ikke tanken på alt det usunne som befant seg inni kroppen min, det var helt forferdelig... tenk om jeg ble feit? 

Sannheten er at siden sommerferien har jeg blitt betydelig mye lettere. Jeg ser ikke forskjellen... jeg ser bare en kropp som ikke er tynn nok. Jeg ser bare et misfoster som ikke klarer noen ting, jeg ser bare en stygg og fleskete skikkelse. Siden jul har det blitt betydelig værre. Men jeg så det ikke, fordi jeg var midt i det. Selvfølgelig skjønte jeg at det var galt, men det er ikke bare å spise mere. Jeg prøvde å bortforklare ting, håpet at mamma og pappa ikke la merke til det og ville egentlig bare forsvinne. Heldigvis har jeg mange gode venninner jeg kan snakke med, og som får meg i bedre humør når ting er ille. Jeg begynte å kutte ut enda flere ting, kutte ned enda mer på porsjonene, trene enda oftere om nettene... det er slitsomt, og det er tøft.

I går var vi og snakket med BUP, og de var bekymret. Det var tydeligvis mye værre enn jeg trodde. Jeg trodde vi bare skulle snakke... men jeg måtte både veie meg (skrekk og gru) og få tilldelt en kostplan jeg må følge (enda mere skrekk og gru). Men den er så utrolig kjedelig. Brød, brød, brød, og atter brød. Jeg og mamma ble enige om en viss mengde kalorier jeg skal ha i meg, som jeg må fordele på frokost, lunsj, mellommåltid, middag og kvelds/snacks. Det er mye lettere å kunne spise de tingene jeg liker, og å vite hvor mye jeg får i meg. Som tunfisk, frukt, grønnsaker, egg, knekkebrød, yoghurt... Men det er slitsomt å veie alt, skjekke om det blir riktig, dobbeltskjekke, trippelskjekke... Og jeg har bare hatt planen siden i går. Det er forferdelig. I forhold til det jeg har spist den siste tiden er denne planen enorm! Helt forferdelig stor... jeg kommer til å dø. Jeg er redd, redd for maten og kaloriene, vekten og tallene. Jeg skjønte ting var feil da jeg til middag i går fikk panikk når pappa ga meg en ekstra kjøttbit på 2x2cm... Det var 2x2cm... og jeg trodde jeg skulle dø om jeg spiste den... men siden jeg er så flink og vil gjøre alle rundt meg stol, spiste jeg den. I dag har jeg klart både frokost, lunsj og mellommåltid. Jeg er stolt, men på en måte hater jeg meg selv for alt jeg har spist. Jeg vil ikke opp i vekt, jeg er livredd. Selv om denne planen bare er for å holde meg stabil, er jeg så redd. Jeg begynner nesten å gråte bare av å tenke på mat.

Jeg ville bare at dere skulle vite at ting ikke er så lett for tiden, og at det kanskje kan prege bloggen en stund fremmover. Jeg er veldig glad i dere! (♥)
Tusen takk for at dere leser bloggen min, og håper dere ikke hater meg for det med temafoto...

    EIRINHS © 2012 - 2015
    08.02.2013 - 18:06 - Personlig
    10

"I min verden - er alle sammen ponnier og alle spise regnbuer og bæsjer sommerfugler."



Jeg vet ikke om jeg klarer dette akkurat nå. Jeg har fått en slik idé oppe i hodet mitt om at bloggen min er en katastrofe og bildene mine forsøpler internett. Sært... men jeg tror på det. Dere gir meg masse fine tilbakemeldinger, men jeg klarer ikke ta dem imot. Jeg ser dem, leser dem... så kobler jeg dem ikke lenger. Jeg skjønner ikke at dere mener det, og at dere sier det... til meg. Jeg vil ikke slette noe, å begynne på nytt... for hjelper det? Nei. Så jeg tar meg heller en pause. En pause fra alt som har med bilderedigering, og muligens foto også. Jeg virkelig hater bildene mine, og det er vondt å føle at man feiler så utrolig hardt hver eneste gang man prøver. Si at jeg syter, men det er nå slik. Ting er ikke alltid rosa enhjørninger, puffy skyer og regnbuer. Alle har sine nedturer, og jeg har min nå.

Jeg kommer tilbake, det vet jeg. På DENNE bloggen.

    EIRINHS © 2012 - 2015
    24.01.2013 - 18:28 - Personlig
    10

Alle har en hemmelighet...


Dette er favoritkryddrene mine, kardemomme og kanel. (♥) Bruker dem omtrent på alt av ting som grøter, vaffler, banan, eple, annen frukt og mange andre steder jeg ikke kommer på akkurat nå.

... Og i dag delte jeg mine med mamma og "behandlerene" mine. Ting jeg har holdt hemmelig siden sommerferien, noen ting bare siden før jul. Om hvordan ting egentlig er, og hvor vanskelig ting er i hodet mitt. Jeg føler meg likegyldig til alt, har ikke lyst til å ta bilder... og gjør jeg det er de tomme og kjedelige. Jeg pleier aldri å gå en dag uten å være på PCen frivillig, og i går gjorde jeg det... jeg orket ikke det, og jeg orket ikke røre kameraet. Jeg orket ikke kle på meg, og jeg orket ikke bry meg. Jeg "la" meg i åttetiden, fordi jeg var så trist og bare ville dø. Jeg var nok sliten, for jeg sovnet med én gang... selv om jeg våknet i ellevetiden og pusset tennene og tok medisiner og slikt. Så sovnet jeg igjen og våknet ikke før i åttetiden i morges... fremdeles sliten. Stå opp ville jeg overhode ikke, men jeg gjorde det... og jeg lagde frokost til Silje... og jeg spiste frokost med Silje. Så grein jeg en times tid, mens jeg gruet meg til jobb... så grein jeg litt mer mens jeg tenkte over hvor mislykket jeg var, og hvem jeg egentlig var... uten å komme frem til noe svar. Mamma kom, jeg gråt litt til, vi snakket og jeg sendte melding til sjefen min på jobb om at jeg var syk. Noe jeg på en måte var. Klokken halv tolv var det et møte, og der kom de hemmelighetene jeg hadde fortalt til mamma en halvtime før ut i lyset. Vi ble enige om at Elitefoto kanskje ikke var så lurt, så nå går jeg ikke der lenger. Ti kilo lettet fra skuldrene mine, jeg gruet meg ikke mer, for det var ikke noe å grue seg til. Jeg holdt ikke alle de vonde tingene hemmelige mer, for jeg hadde vært sterk nok til å fortelle dem. Selv om det også gjorde ufattelig vondt, og var utrolig vanskelig. Jeg vil ikke slutte å jobbe, men vi skal se om jeg kanskje kan få en jobb som ikke er så vanskelig, og der jeg ikke har så mye ansvar. Selvtilliten min eksisterer ikke, så jeg klarer ikke jobbe med foto på den måten som på Elitefoto. Jeg er livredd for at de synes jeg suger, og jeg følte all fotogleden bare forsvant. Så det er deilig å slippe. Ikke misforstå, folkene der var hyggelige og snille, så det var ikke på grunn av dem... men på grunn av meg at ting ble slik. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler i hvertfall at jeg ikke er klar til å dele hemmelighetene mine med flere enda. Jeg må gruble litt og finne ut om de bør deles så offentlig som på bloggen i det hele tatt. Jeg skammer meg. Noen av dem kommer uansett aldri til å deles, det blir for personlig og sårt. Håper dere setter pris på det.

I morgen skal jeg på Riksen, igjen. Hele dagen. Ugdkjhadjfikhw, som jeg hater å sitte på sykehuset hele dagen for å ta én liten MR. De vil sikkert også stikke hull på meg og suge ut litt blod, eller ta blodprøver som man også kan kalle det. Jeg liker å tenke på dem som mygg. Ikke det at de surrer eller at stikkene klør, men de snakker om ting man ikke forstår før de tømmer deg litt for blod og etterlater et stikk. Er du uheldig hovner det opp og blir blått, men det er som regel ikke jeg. Takk og pris.

Jeg beklager for at bloggen min er så deprimerende lite oppdatert i det siste, men jeg har rett og slett ikke hatt lyst eller ork. Jeg føler meg ikke som meg selv, jeg føler meg tom og kjedelig... slik som bildene mine. Det eneste bildet på mange dager jeg har blitt fornøyd med er det i dette innlegget. (♥) Ikke det at det er noe spesielt, men for det første liker jeg lyset og fargene og for det andre fikk jeg til å redigere det. Det er ett av de første bildene jeg tok i dag, etter at alle hemmelighetene mine ikke var hemmeligheter lenger. Det er utrolig hvor mye det hjelper å snakke om ting.

Innleggene mine blir lange for tiden, ikke bildelange... men tekstlange. Synes dere det er tungt og kjedelig å lese, eller er det greit... til og med kanskje kjempefint? Hva liker dere egentlig best, ett bilde og litt tekst, mange bilder uten tekst, mange bilder og litt tekst, mange bilder og masse tekst eller få bilder/ett bilde og masse tekst?

Tusen takk for alle forslagene til ønskeinnleggene forresten. Det var utrolig hyggelig og morsomt at dere kom med så mange fine idéer! Jeg kommer ikke til å legge ut redigeringstips, fordi jeg overhode ikke tør vise hva jeg gjør. Jeg føler meg ikke flink nok, og jeg synes ikke jeg mestrer det godt nok til å dele det. Og så kan jeg bare Photoshop, og jeg vet mange ikke har det. Men jeg skal se hva jeg får til med de andre. Portrettbilder vet jeg heller ikke om jeg tør poste, siden jeg føler meg stygg og de jeg tar av andre blir rare i hudfargen. Det blir selvportrettene også, men der er det problem med modellen i tillegg. Jaja, jeg er sær og vanskelig. Håper dere ikke er lei av meg. (♥) Nå må jeg avslutte innlegget før dere som ikke allerede er lei av meg blir det... 

Ha en fin dag! Kanskje kommer det et innlegg til i dag, hvem vet? 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    21.01.2013 - 15:44 - Personlig
    11

Make a wish



Siden selvtilliten min nå ikke lenger er på bånn, men har fullstendig fløyet av sted, tørket inn, blåst bort, snødd ned og jeg er så mislykket... Ja, så tenkte jeg kanskje at dere kunne hjelpe meg litt i gang igjen? (♥) Derfor tenkte jeg å starte med noe som heter ønskeinnlegg. Det fungerer altså slik at dere legger igjen forslag eller ønsker til innlegg dere vil jeg skal lage. Så plukker jeg ut temaene/forslagene etterhvert som jeg føler for å fortelle om den tingen. Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å poste et ønskeinnlegg, men det kan bli fra flere ganger i uken til en gang i måneden. Dere kan komme med alt! Ønsker du deg et fototips, en oppskrift på noe spesielt, mer om meg, om kattene, ting jeg liker, video, ting jeg hater, naturbilder eller noe annet... så er det bare å si ifra i dette innlegget! (♥)

Tusen takk på forhånd! 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    19.01.2013 - 23:27 - Personlig
    10

Feil



Alt er feil, jeg er feil. Jeg får ikke til noen ting. Jeg har grått mer de siste dagene enn jeg tilsammen har gjort på flere måneder. Jeg er sliten, jeg mislykkes, jeg er usikker... jeg er sårbar. Jobben går ikke så fantastisk som jeg sier her, ikke andre ting heller. Det er vanskelig å starte i et arbeid der det er så ufattelig mange ting man skal lære. Alt om fotobestilling, fotoprinting, kundebehandling, objektiver, kameraer, rammer, dingser, batterier, film, dingser og duppeditter, ta imot betaling, stå i kassen, korrigere bilder, bytte papir på printeren... Det er så utrolig mange maskiner, taster, programmer... alt. Jeg føler meg bare til bry og kvier meg til å spørre om hjelp. I tillegg er selvtilliten min på bånn for tiden, jeg føler meg stygg og ekkel, jeg føler meg elendig i alt, jeg hater alt... jeg er sint og irritert hele tiden, så sprekker boblen og jeg gråter... lenge og høyt, mens jeg "snakker" om hvor fælt alt er. Men noen ting vil man ikke snakke om, ikke med noen. Det er ting jeg går å tenker på hele tiden som jeg ikke vil dele. 

Når man er usikker, så stoler man ikke på at det man gjør er bra. Alt er søppel, alt er dårlig arbeid, alt er ukreativt og hemma. Så jeg tar en enkel utvei, jeg ser på de tingene jeg liker og på ting som andre har gitt masse positivt tilbake på. Så tar jeg enda en enkelt utvei, selv om jeg hater slikt selv, og kopierer. Jeg kopierer ikke direkte av, men jeg baserer det jeg gjør på en annens arbeid. Når man gjør slikt kan man ikke regne med at det ikke blir kommentert. Når den kommentaren til slutt kommer, så blir man på en måte litt lammet. Jeg blir i allefall det. For jeg hater å ta æren for andres arbeid, og jeg hater å være en copycat. Og jeg vil på en måte ikke at min usikkerhet og dårlig selvtillit skal bli oppdaget. For jeg vet at jeg helt fint hadde klart å lage noe helt unikt, jeg stoler bare ikke på at det blir bra. Dessuten er det egentlig slik stil man har, som den man hermet etter har... og man faller helt for arbeidet den personen har gjort. De gjennomførte detaljene, de fine linjene, de vakre fargene. Jeg stjeler aldri lenger, for jeg brant meg på det en gang. For lenge siden. Jeg tar aldri koder, men jeg hermer likevel. Lager mine egne versjoner av andres ting. Som for eksempel bloggdesignet mitt. Ingen kan vel unngå å se at det minner ganske mye om Maren sitt. Så i panikk for å ikke såre henne (for å såre andre er noe jeg overhode ikke klarer, selv om jeg stadig ender opp med å gjøre det) sendte jeg henne en mail og spurte om det var for likt. Jeg har prøvd å gjøre mine egne vrier, men det er ikke alltid så lett... for likheten er jo helt tydlig tilstede. Men er det for likt? Er det kopiering, eller er det inspirering? Hvor går grensen? Hva mener du?

Jeg skulle ønske jeg var perfekt, slik som alle andre også ønsker å være perfekte. Ha det fineste designet, ha de fineste bildene, den fineste bloggen, de fineste klærne... flest venner, mest penger osv... Men ingen er slik, og alle er slik. Perfekte, altså. Hvert menneske er unikt, og dermed perfekt på sin unike måte. Hvert menneske har positive og negative sider, og noen er så heldige at de ikke henger seg altfor mye opp i de negative. Dem misunner jeg, det er ikke noe å legge skjul på. For for meg er aldri ting jeg gjør bra nok, og jeg tror aldri noen gang de vilel blitt det heller. Men jeg er meg, uheldigvis, og det må jeg leve med. Jeg må finne en måte å se meg på en positiv måte, selv om det for øyeblikket er helt umulig. Men jeg har gode dager der det er lettere, så jeg får vel bare vente.

Synes du designet mitt er for likt Maren sitt?
Gråter du mye?
Tusen takk for at du gadd å lese hele teksten, det betyr mye! 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    17.01.2013 - 18:03 - Personlig
    9

My New Year's resolutions



2012 har vært et passe år. Ikke superbra, men ikke superdårlig... starten var vel ganske ille... egentlig. Jeg har kommet meg ut av mye dette året, og inn i noe. Jeg håper 2013 blir noe helt for seg selv. (♥) Jeg pleier egentlig aldri å lage nyttårsforsetter, men i år vil jeg det... og dele dem med dere!

  • Finne fjernutløseren min *kremt*... hehe...
  • Lære meg å bruke refleksskjermen min.
  • Gjøre ferdig rommet mitt.
  • Klare å starte på vanlig skole til høsten.
  • Klare jobben etter nyttår.
  • Ta masse bilder av ting jeg ikke har tatt bilder av før... og kanskje noen spennende shooter.
  • Møte alle i TWS, og ha et fototreff med dem... (♥)
  • Spare penger til Nikon D600! (♥)
  • Begynne med skrapelodd/tipping... så kanskje sparingen går litt fortere... LOL!


Jeg er sikker på at jeg dukker opp med flere, og jeg vet ikke om jeg klarer å holde alle... eller kanskje det skjer ting som gjør at det ikke er mulig. Hvem vet? (♥) Jeg gruer meg egentlig helt forferdelig til det nye året... men jeg er sikker på at det ikke er så ille som jeg tror. (♥)

Hva er dine nyttårsforsetter, om du har?
Noen som er synske og kan se hvor jeg har lagt fjernutløseren min?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    30.12.2012 - 14:04 - Personlig
    7

Pain(ting)




Elise burde få en eller annen pris, medalje, diplom... ett eller annet for hennes utrolig gode hjerte (og hjerne)! Les her...

Elise en oppfordring til ALLE, enten du er selvskader eller ei: mal/smink/tegn striper i fine farger ett eller annet sted på kroppen din, ta bilde av det og send det til henne på summer@live.no så lager hun et innlegg med masse bilder til helgen! Merk mailen med "pain(ting)". Del gjerne innlegget hennes på facebook, eller skriv et innlegg slik som jeg har gjort! Det hadde betydd utrolig mye om flest mulig fikk vite dette! Kanskje klarer vi å inspirere selvskadere der ute i verden til å prøve dette! Kanskje klarer vi å få noen til å bli skadefrie! Kom igjen! DEL, DEL, DEL! Gjør en god gjerning! (♥)

Om du skriver ett innlegg, legg gjerne igjen linken i kommentarfeltet! (♥) Så kan jeg se hvor mange fantastiske mennesker som finnes der ute!

    EIRINHS © 2012 - 2015
    18.12.2012 - 18:47 - Personlig
    5

For noen år siden hadde jeg aldri trodd jeg noen gang skulle si dette, men ting endres...



Vær så snill og ikke kommenter noe om dette før dere har lest innlegget...

Jeg er veldig sliten, og jeg tenker veldig mye for tiden. I morgen og på torsdag har jeg fått hospiteringsplass på media. Jeg vil så gjerne være 100% tilstede når jeg først er der, så håpet det ble litt lengre etter hytteturen... men jeg må nesten ta de dagene jeg får. Jeg vil så gjerne bevise at jeg trenger en plass... for jeg virkelig hater at jeg ikke går på skolen. Det er faktisk mitt aller høyeste ønske akkurat nå å få en plass! Og jeg vet at jeg vil prøve å jobbe hardt nok til å klare å ta igjen de andre, for jeg vil virkelig klare å fullføre året, og jeg vil virkelig gå på skolen! Jeg orker ikke sitte hjemme mere, jeg vil egentlig ikke jobbe... jeg vil gå på skolen, få en utdannelse, være sosial, jobbe med fag, være meg, ha noe fast, være normal... og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det er så vanskelig å gi meg en plass! Jaja, alt om at det er fullt og blablabla... men når jeg vil så mye, og er så klar for å jobbe hardt... så synes jeg de burde klare å få til noe... men jeg skjønner det også... for jeg er sliten, og da må ting tilpasses. Det tar ressurser, tid osv. Og da trenger de folk som kan tilrettelegge. Jeg har egentlig ingen ønsker til jul (irriterende), men om det hadde gått an å ønske seg noe slikt, er en ting jeg virkelig ville hatt var energien min tilbake... det hadde betydd så utrolig mye, selv om jeg vet at man ikke kan få energi i gave. Jeg ønsker meg også som sagt en skoleplass over alt på jord, og jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å bevise det de dagene jeg er på prøve... kanskje det teller litt, kanskje ikke? Men så lenge jeg gjør mitt beste, er det godtnok uansett om det hjelper eller ikke. Egentlig vil jeg ikke på prøvedager i det hele tatt, for tanken på å gå ut året uten plass... og være med på to dager og det  kanskje viser seg at det er  enda morsommere enn jeg trodde... gjør det sannsynligvis enda værre å vente til høsten... Men hvis jeg går og det viser seg at det er en fordel for meg nå, og at jeg kanskje likevel får en plass... da er det dumt å ikke ha prøvd. Jeg tror ingen som ikke har vært i en slik situasjon skjønner hvordan det er. Folk sier; "tenk på det som et friår, lev!" Og; "Det er jo bare deilig å slippe lekser og mas!"... men når man ikke har muligheten til å gå på skolen i det hele tatt (jeg har bokstavelig talt ingen skoleplass)... da er det ikke like deilig... spesielt når mye av niende og tiende også gikk bort... man ønsker jo virkelig å bli en del av ungdomstiden igjen, når man har vært "ute" av den i flere måneder. Jeg vil klage over stress på skolen, lekser, lite fritid og slikt... som de fleste gjør, og ikke kjenne ett stikk i hjertet hver gang noen nevner ordet "skole". Nå høres jeg veldig nærdete ut (kanskje jeg er litt nærdete?), men det er egentlig ikke direkte skolen jeg savner... det er det sosialet og det å være normal jeg savner mest. Man blir veldig ensom... og føler seg direkte mislykket uten. Jeg savner jo det å kunne jobbe med det jeg liker også (som man endelig får på vgs, og i mitt tilfelle forhåpentligvis blir media). Det er bare det at man får ikke muligheten til å få venner og være sammen med folk på samme måte når man er hjemme som på skolen... om dere skjønner?

Ja, dette ble sikkert bare rot og repetisjoner... og om jeg har skrevet helt idiotiske og usammenhengende ting så er det fordi jeg er veldig sliten... haha! Tusen takk *applaus* til deg som leste hele innlegget! Det betyr utrolig mye! (♥) Og please ikke kommenter noe negativt, for akkurat nå vet jeg ikke om jeg tåler det... tusen takk på forhånd! (♥)

Går du på skolen?
I såfall, hvilken linje?
 Om du går på media, angrer du på valget?

Hvis ikke du går på skole, hva savner du mest med det?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    26.11.2012 - 17:26 - Personlig
    13

Jeg har det ikke alltid bra

Det er vanskelig å se at det er noe galt fra utsiden. Kanskje har jeg litt matte øyne og likblekt annsikt til tider, men det var vel fordi jeg festet natten i forveien? Kanskje er jeg litt stiv og tung i bevegelsene, men det var vel på grunn av gråsdagens treningsøkt? På utsiden virker alt normalt, og man finner lett årsaker til hvorfor ting er som de er... men er det nødvendigvis sannheten? For hvem kan se en usynlig sykdom?

Jeg har ikke trent ordentlig på mange måneder, og jeg har aldri festet. Jeg går ikke på skolen, selv om jeg er 16 år. Jeg er nesten aldri med venner, shopper eller drar på café. Jeg får heller ingen nye venner, fordi jeg aldri får sjangsen til å bli kjent med noen. Noen dager er det bare en tur opp trappen som skal til for å slite meg ut, andre dager klarer jeg kanskje mer eller mindre. Men jeg vet aldri på forhånd om jeg får til ting, for jeg vet ikke hvordan formen er. Jeg kan ikke huske å ha hatt en 100% normal dag på 2 år. Hele døgnet værker det i leddene mine... men ingen vet forløbi hvorfor. 

Jeg får kommentarer som; "Du er bare lat og giddalaus, kom deg ut! Det blir ikke bedre av å sitte stille!", og det er sårende. For er man lat når man blir utslitt etter et middagsbesøk? Nei. Latskap er når man ikke gidder å gjøre ting, og skyr fysiske aktiviteter. Jeg vil ikke ha det slik som det er nå... jeg VIL UT, jeg VIL TRENE, jeg VIL GÅ PÅ SKOLE! Men jeg orker ikke. Og jeg vil ikke bli stemplet som lat... "Det er så enkelt å skylde på sykdom når man vil slippe unna ting!" NEI! Jeg ville gitt alt for å leve et kjedelig og normalt A4-liv!

Jeg er ensom, usikker og sliten. Jeg vet ikke hva som feiler meg, og vet ikke hvorfor jeg har så lite energi. Jeg mister venner fordi de tror jeg ikke gidder å være sammen med dem, siden jeg alltid skylder på sykdommen når jeg ikke kan møte dem. For mange av dere er det en selvfølge å kombinere skole, lekser, trening, venner, shopping, festing osv. Dere klager over kjedelige dager, for mye å gjøre og lite fritid. Det gjør meg tung og trist... "Kan dere ikke se hvor heldige dere er!?". For øyeblikket kan jeg ikke en gang drømme om å tenke på alle de tingene en gang! Mange av dere spør meg om ting, det er helt greit, men noen av dere skjønner ikke at "Nei, jeg har ikke overskudd" er et svar. "Du sitter jo bare hjemme, selvfølgelig kan du lage design til meg... selvfølgelig skal du ha photohoot med ditt og datt... selvfølgelig skal du skrive masse guider til oss, fordi jeg ikke gidder å søke på nettet...". Men det funker ikke slik. Jeg HAR IKKE NOK energi til å prioritere andre foran meg selv... det har jeg lenge gjort, og det funker ikke. Jeg møtte veggen, kollapset, grein... og var helt ute.

Før trente jeg 6 ganger i uken, deltok i NM og var med venner hver dag. Selvfølgelig gikk jeg på skolen, uansett hvor dårlig jeg følte meg, for energien var helt normal og jeg var en helt normal ungdom. Jeg gjorde lekser og shoppet, dro på byen og på kino. Høsten 2010 kom den jævla kyssesyken å ødela alt... 

Det er frustrerende og sårt å ikke kunne være meg selv, eller en ordentlig ungdom. Men jeg har lært meg å tenke litt positivt, fokusere på små gleder og gjøre små ting. Helst vil jeg bare legge meg ned å dø, men det er ikke et alternativ... for jeg er faktisk så heldig at jeg har en familie, ikke er dødssyk og bor i et fint hjem. Dessuten går alle ting over til slutt, og alt blir bedre en gang. Tenk om jeg forsvinner og etterlater familie og venner med en enda større smerte enn det jeg noen gang har følt.

Men jeg tåler ikke at folk forteller meg hva jeg skal gjøre for å bli frisk. For dere er ikke meg, vet ikke hva jeg sliter med, eller hva som er best. Jeg går til leger som skal finne ut HVA det er, og komme med en ORDENTLIG behandling. Det hjelper ikke at mange maser om at alt jeg trenger er en treningstur på Elixia, dra på fest eller arrangere fest... for jeg bruker den lille energien jeg har på ting som gjør at JEG føler meg bedre. Baking, foto, blogg og turer er blant annet slike ting. Ikke veldig stressende eller tunge, men nok til å gjøre meg sliten. Jeg får heller ikke sove om nettene, og det gjør ikke akkurat at energinivået stiger. Kroppen min er vant til å være aktiv, og derfor klarer den ikke å bli rolig. Den jobber på spreng hele døgnet, og det gjør meg enda mere sliten.

Jeg vet det er så utrolig mange som sliter mye mer enn meg, så det er ikke nødvendig å påpeke det (gjelder veldig få). Jeg forteller bare litt om hvordan jeg har det, for å få det ut... på min blogg.

Jeg er veldig glad i dere og setter utrolig stor pris på støtten, kommentarene og oppløfningen dere har gitt meg. (♥) Det betyr så utrolig mye at dere er innom og leser det jeg skriver, samt ser på bildene mine. (♥) Tusen hjertelig takk! 

Alle sliter med noe innimellom, og uansett hvilke problemer man har er de viktige så lenge de ødelegger for livskvaliteten deres. Husk på det! Fortell om det, snakk om det, send anonyme brev om det... få det ut! 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    12.11.2012 - 21:27 - Personlig
    24

Blogger jeg leser



Maren - Anette - Julia - Marthe - Silje - Oda Karina - Elise - Thea - Jessica - I don't give a damn - Ingvild - Maiken - Lina   Lise - Sunniva - Mira - Elin - Cathrine - Sofie - Vårin - Marita - Annika

Jeg er nesten 100% sikker på at jeg har glemt noen, så jeg legger til dem om jeg kommer på det! (♥) Så må jeg også innrømme at jeg ikke leser alle heller, men ser på bildene deres.

Leser du noen av dem? 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    08.11.2012 - 19:30 - Personlig
    12

10 facts about me



Nå skal jeg komme med svimlende og sjokkerende fakta om meg selv... NOT. Helt allminnelige og normale fakta, plukket ut fra mitt liv. Må si den med face var litt unødvendig, men jeg følte for å fortelle dere at det går helt fint å ha mange gode venner og at det er mulig å få meg seg mye fint uten at man har over 500 venner på face... Ikke det at det er galt med 500 venner på face, for det er hver enkelt persons oppgave å vurdere hva som er rikitg.

  1. Min første blogg het Kanintennbegissen, som er et ord jeg og Silje har funnet opp.
  2. Jeg er bare 166cm høy, og blir sannsynligvis ikke høyere... så mine drømmer om 175 er knust.
  3. Favorittmaten min er sushi!
  4. Favorittdrikken min er pepsi-max!
  5. De vennene mine jeg har mest kontakt med bor enten veldig langt unna, eller har jeg aldri møtt.
  6. Jeg er litt redd for kaniner... så unngår dem hvis jeg kan.
  7. Jeg har aldri vært utenfor Europa.
  8. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg ikke liker sjokolade... men det er helt umulig for hjernen min å forstå.
  9. Jeg har hele 132 venner på face! Populær... njet. Men har ikke behov for flere heller.
  10. Jeg liker ikke lammekjøtt/sauekjøtt.

Visste dere noe av det fra før?

    EIRINHS © 2012 - 2015
    06.11.2012 - 17:41 - Personlig
    15

Verdens beste blogglesere!



Tusen takk alle dere søte leserne som har vært innom bloggen min i det siste! (♥) Statestikken har fordoblet seg fra i for to dager siden og jeg har fått fantastisk mange fine kommentarer. På de 5 dagene jeg har blogget har jeg fått over 20 followers på bloglovin'! (♥) Det betyr så utrolig mye! Tusen hjertelig takk! Dere gir meg motivasjon og styrke til å stå på! (♥) Love you all blogglesere!

TUSEN TAKK! 

    EIRINHS © 2012 - 2015
    04.11.2012 - 19:11 - Personlig
    14
Eirin
18
Asker
unicorneirin@gmail.com

2012

2013

2014

2015

Don't steal codes, pictures or text!
EIRINHS © 2012-2015
hits